Noen ganger blir jeg bare fortvilet. Fortvilet og bekymret. Ikke fordi jeg har blitt voldtatt av en mannlig psykolog eller har en lidelse som kan spores tilbake til barndommen (tja, hvem vet?), men fordi jeg leser så mye av det andre har skrevet. Og det gjør vi alle, være det seg i media eller mellom bokpermer. Noen ganger går det så lang tid mellom en eneste selvstendig tanke at jeg blir rent redd. 80 % av alt jeg uttrykker, er oppgulp eller reproduksjon av andres tanker ispedd en personlig anekdote eller to. Nylig leste jeg en artikkel som atter drøftet muligheten for intelligent liv utenfor våre egne trygge grenser og tenkte ikke noe videre på det. Før nå. Har jeg virkelig blitt så lat at jeg ikke engang gidder å fundere? Passiv, passiv, passiv. Å benytte seg av noe andre har skapt. Å tenke at det ikke er vits i å ta med seg videre tankegods utover det rent trivielle fordi det ikke gir en målbare resultater i hverdagen: Det er bortkastet tid å rotere rundt de store spørsmålene, i hvert fall inntil videre. Hva gir det oss? Det er slitsomt. Vi ser heller på et TV-program om mennesker som dreper andre mennesker og mennesker som prøver å lukke den første gruppen mennesker inne på et rom, slik at andre mennesker kan leve i videre harmoni med resten av menneskeheten. Eller kanskje vi synes det er morsomt å se kjendiser servere hverandre hjemmelaget mat? Slikt kan vi relatere til, slikt underholder oss og jeg svinger på ingen måte sabelen i retning deres hoder. Da ville jeg sablet ned meg selv i samme slengen. Men nå, for en gangs skyld – istedenfor å sette hjernen i dvalemodus mens jeg gjennom et apparat observerer frivole apekatter på sjørøvertokt – skal jeg prøve å tenke litt. Det er sunt å få i gang sirkulasjonen der oppe iblant. Hvis man er like lat som meg, vel å merke.

En såkalt rein ”stream of consciousness” har ikke så veldig mye verdi for noen andre enn den som skriver (med mindre forfatter har god orden på hodet sitt), så ikke forvent noen gode poenger eller skarpsindigheter utover det rent bokstavelige. Jeg har slått meg til ro med at jeg egentlig vet ganske lite om verden rundt meg, men ikke for lite til å ta for meg underfundigheter utover det trivielle. Slik humanistisk tankegang er skammelig innsnevret og hemmende og jeg synes det blir altfor lett å referere til religion eller besteborgerlige doktriner i retning ”universet er stort, så det er fullt mulig at det er NOE der ute”. Latskap. Akkurat dette er en trygg og sikker mening som de fleste støtter seg til og synes er tilstrekkelig, så da foretrekker jeg nesten en ”tror du på romvesener? Hah! Og Michael Jackson danser omkring på månen, hånd i hånd med prinsesse Diana!”. Jeg anerkjenner for så vidt at man er likegyldig vedrørende temaet, men da skal du være klar i din likegyldighet. Og hør, hør: Betydningslære burde aldri fortelle at man er nødt til å flette opp mindre floker for å begi seg ut på de største knutene – til det er rett og slett de små flokene for mange. Vær i hvert fall fornuftig nok til å åpne opp for noen tanker som er litt utenfor rammen også, det synes jeg teoretikerne fortjener. Vår følelse av rett og galt og ufornuftig er ikke nødvendigvis en fasit (ikke at det er noe nytt). Stakkars Friedrich August von Hayek ble utstøtt i nærmest hele sitt liv pga sin klokketro på det frie marked kontra det statsstyrte, men nå i dag er det allment anerkjent at han stort sett hadde rett (takket være skarpskodde Margaret Thatcher). Jeg pretenderer ikke å sitte på så altfor stor kunnskap innen økonomihistorie, men det er et fint eksempel på at de som tør å utfordre normen er de samme som blir genierklært i ettertid. Sokrates ligger vel som en hvisken i bakgrunnen hos de fleste just nu.

Poenget er egentlig bare at man bør tillate seg å tenke uten hensyn til grensene for hva som er ”ufornuftig” og ”fornuftig”. Dette er to sider av samme sak og en eller annen dag har oppfatningene endret seg. Det er kjipt å følge reglene hele sitt liv, for så å oppdage at reglene er endret. Jeg sier dog ikke at en uavhengig tanke er lett å få tak i. Alt er relativt. En totalt uavhengig tanke finnes ikke. Alle synspunkter og såkalte sannheter er basert på tidligere synspunkter og sannheter, om enn hvor langt fra hverandre. Som smartingen Einstein sa: Kreativitet er evnen til å skjule kildene sine. Sånn sett går egentlig hele bekymringen min ut på subjektivitet og meningsytring, det å vri på synspunkter og sannheter, det å gjøre seg opp en egen tanke rundt en annen tanke, istedenfor å gjøre andres tanker til sine egne. Det jeg skriver nå har sitt opphav i meg, men også noe utenfor selvet. For å plukke opp tråden om det overjordiske: At ekstraterrestrielle skapninger eksisterer, tviler jeg ikke på – i hvert fall ikke i denne verden (tvilen, altså). Men hva er grunnlaget for denne meningen? Jeg tenker som så at planeten Jorden ikke kan være alene om å være den eneste planeten med et fungerende økosystem, og dette er basert på menneskelig fornuft.

Men hvorfor skulle menneskelig fornuft ha noe å si for resten av universet? Kanskje er vi alene, kanskje er ikke universet bygget opp etter den fornuftssansen vi mennesker har lært oss å kjenne, kanskje er sannsynlighet irrelevant? Dette er absolutt ikke ledende spørsmål, jeg har selvfølgelig ingen peiling. Dette er tanker som kanskje vil fremstå som helt bak mål, men hvem har bestemt det? Her sitter jeg og påstår at alle de sannheter som mennesket har etablert siden tidens begynnelse kanskje er totalt feilaktige i forhold til hvordan evt andre livsformer tenker, og jeg har ingen annen bakgrunn for det enn en ledig kveldstime og et glass frisk appelsinjuice. Det er likevel tenkt før. Mange har tenkt det samme som meg. Grunnen til at romvesenene i Avatar er bygget opp som lettere humanoide og med et stammesamfunn vi kan kjenne igjen, er enkel: Hvis man skal lage en sci-fi som favner bredt, må alt det utenomjordiske ha en viss form for menneskelighet ved seg. For at vi skal forstå det, for at vi skal identifisere oss med det. Vi har rett og slett lukket oss så mye inn i vårt eget system og våre egne rammer at det ukjente blir ubegripelig.

Dette ble mye raptus og svada til hulter-bulter, slik går nu dagan. Og merk det, i løpet av denne teksten har jeg kanskje fått omløp for en del tanker, men ikke en eneste av dem er selvpålagte. Den eneste må i så fall være innlegget i seg selv. Husk alle barn, Adams’ ord: I det øyeblikket spermasetthvalen ble til en petunia, tenkte den ”åh nei, ikke igjen…”. Hadde vi visst hvorfor spermasetthvalen tenkte akkurat dette, hadde vi visst mye mer om universet enn det vi gjør i dag.

Apokalypse nå! Nirvana senere! Peace out!