Ripsbukser og andre snuskvekster

“En pønskende kråke”

09.02.10 · Skriv en kommentar

Sitatet er fra Kafka på stranden (en umåtelig stilig bok som anbefales her og nå) og får meg av en eller annen grunn til å smile aldri så lite. Setningen eksisterer opprinnelig ikke i en kontekst som tilsier munterhet av noe slag, men like fullt blir jeg småglad. Å kalle dyreanalogier for en fetisj er kanskje å gå litt langt (det ville gjort skam på min lange rekke av øvrige fetisjer, grr), men jeg synes nå at de er artige saker. En pønskende kråke, altså. Fordi kråker har et skjær av dypsindighet der de sitter på sine bryske grener og lar vinden skake sine gråsorte fjær, alt innhyllet i en nærmest nonchalant likegyldighet. Derfor er kråka pønskende; mon tro hva den pønsker på? Disse kråkene, disse kråkene. Når en kråke setter sin plan til livs er det umulig å si hva som vil skje. På samme måte som luskende røyskatter, syndige bøfler og fordomsfulle kaniner er vanskelige å sette fingeren på. Det er ikke engang analogier, for samsvaret har gått tapt for lenge siden. Ifølge Owen Wilson er Mr. Chan en “liten kinesisk oter”, det gir jo mening, men helvete heller, mine lussekatter har løpetid om høsten. Og lussekattene jakter bollemus, det er en kjennsgjerning. Indianerne er flinke på dette her: hva med luntende moskus, sittende ugle og løpende bjørn? Fine kallenavn alle tre, selv om jeg tviler på at Sittende Ugle peker til noe særlig tøffere enn en betenksom og innesluttet fyr som liker å… sitte. Det er liksom området hans, kompetansefeltet. Å sitte. Og Luntende Moskus? Han har et eget talent for å virke tyngre enn han er. I motsetning til Løpende Bjørn, hun er lett på føttene og tar syvmilssteg, men er samtidig gyvende ukritisk når det kommer til intimbarbering. Dyrelivets bohem må forøvrig være koalabjørnen: En rolig og alternativ kunstnersjel som røyker sigaretter, ser på utenlandsk film og kaster bort dagene på kafé. Koalabjørner har en egen plass i mitt hjerte. Kynismen (alle koalabjørner er kyniske, samt veldig ofte fiendtlig innstilte overfor Melodi Grand Prix) deler den for øvrig med dovendyret – for tro meg, et dovendyr er aldri lett til sinns. Dog er de ei mer sørgmodige og nedadgående enn tidenes emoplysjdyr, selveste Tussi fra Ole Brumm.

Fra nå av er mitt navn Dypsindige Rev, og jeg har en advarsel til deg: Se opp for innsiktsfull elg og mystiske rådyr. De kan ha et og annet for seg.

→ Skriv en kommentarKategorier: ikkekategorisert
Tagget: , , ,

Fight Club – noe for deg?

07.02.10 · 4 Kommentarer

Hei kjære blogg, hvordan går det? Jeg har det i hvert fall fint, etter rimelig målestokk. I dag morges, mens jeg som vanlig inntok min iskalde kanelsmoothie, gjorde lyskestrekkøvelser til lyden av Beethoven og tjente 200 000 på aksjer i et lite norsk selskap som produserer glidelåser,  leste jeg en annonse i morgenavisen. Den var informativ, direkte og paradoksal. Bare les selv, da vel!

Ja, også benytter jeg sjansen til å hilse min faste kulissleser Linn, hvis ufortrødne støtte til bloggen er en moskus blant bøfler… og diamant blant gråstein.

Hør, hør:

Fastlåst i et liv som ikke ser ut til å gå noensteds? Lei av de samme rutinene fra åtte til fire hver bidige dag?  Går du på ren automatikk, følger du en oppskrift, er du fanget i limbo? Tyler Durden har løsningen.

Fight Club – kjemp for livet

Dørene åpnes. Inn stiger livsstilsguru og slåsskjempe Tyler Durden ikledd sin karakteristiske slåbrok i rød flanell. Rundt ham står 20 skeptiske tilhørere med armene i kors, alle tilstede på oppfordring fra sine arbeidsgivere. “Når jeg ser alle disse mistroende ansiktene her i kveld…” begynner Durden. “Så ser jeg også porselen.” Rastløse føtter gir gjenlyd i det sparsomt belyste lokalet. “Ett steg i det samfunnet anser som feil retning, og dere faller. Knuser.” Tyler Durden stopper opp, ruller hodet og knekker i fingerleddene. “Fight Club er et konsept som ble unnfanget natt til søndag da jeg så vilkårlig ble kastet inn i et barslagsmål med en mann i tjueåra” fortsetter herr Durden. “Det er en idé og det er en åpenbaring.” Lang pause. En utålmodig tilskuer rekker opp hånda. Tyler peker. “Ja?”

“Hva er det egentlig dette kurset går ut på, herr Durden?”

Fight Club er ikke et treningsstudio. Fight Club er ingen institusjon. Fight Club er aldri en hobby. I Fight Club opererer vi med tre grunnregler: 1) Du skal helst ikke snakke om Fight Club, 2) Hvis du snakker om Fight Club, husk å ordlegge deg i positive vendinger, 3) I Fight Club er t-skjorter 100% fy-fy. Fight Club bygger på grunnfilosofiske verdier som individets frihet og statsfiendtlige holdninger som anarkisme. Fundamentet i ideologien er individets rett til å gjøre hva som enn kreves for å bekrefte sin egen eksistens. Fight Club har lokaler i Oslo, Trondheim, Stavanger og Drammen, i tillegg til et knippe privateide sentre i Finnmark. Tyler Durden er et symbol på den voldsomme kraften som ligger undertrykt i oss alle. Han er her for å kontrollere den. Gi oss en indre ro.

I Fight Club møtes medlemmene for å slåss. Det er ikke lov til å drepe hverandre, men skambank er det åpent for. Fight Club tar ikke konsekvensen av eventuelle dødsfall som følge av skader pådratt under Fight Clubs jurisdiksjon. I lugubre lokaler møtes forretningsmenn, barnehageassistenter, regnskapsførere, pressetalsmenn og frisører for å slippe løs demonene sine. De kommer fra bedøvede tilværelser med klart oppkrittede grenser, men her i Fight Club fjerner vi den bedøvelsen og åpner opp for smerten. “Etter at jeg ble medlem i Fight Club har vitaliteten min steget skyhøyt! Jeg er atter glad i livet!” sier en av våre tidligere medlemmer. Han døde i fjor som følge av indre blødninger, legene konstaterte grov vold som dødsårsak.

For en startsum på 6000 kroner* får du navnet ditt tatovert på ryggen til den blekfete herre som tilfeldigvis er medlemslisten vår, og blir del av en landsomspennende livsstilsbevegelse med økt livsglede som fokus. Slå et slag for ditt eget liv med Fight Club og kjenn på altet slik det var før valiumet “sivilisasjon” ble injisert i den kollektive blodåre. For mer informasjon, besøk våre nettsider eller ring oss direkte på telefon 234 765.

*pluss 3000 per semester, inkl. risikotillegg (ethvert medlem utgjør en tillitsbasert risiko)

Fight Club – bekjemp tanken om stat og system… ved å systematisere og statliggjøre tanken om å bekjempe tanken om stat og system

→ 4 CommentsKategorier: Refleksjon
Tagget:

En selvpålagt tanke: Hverdagsfabulering i et dovent sinn. Fleibende abekatter og en spermasetthval. Lang overskrift i hotpants.

31.01.10 · 1 kommentar

Noen ganger blir jeg bare fortvilet. Fortvilet og bekymret. Ikke fordi jeg har blitt voldtatt av en mannlig psykolog eller har en lidelse som kan spores tilbake til barndommen (tja, hvem vet?), men fordi jeg leser så mye av det andre har skrevet. Og det gjør vi alle, være det seg i media eller mellom bokpermer. Noen ganger går det så lang tid mellom en eneste selvstendig tanke at jeg blir rent redd. 80 % av alt jeg uttrykker, er oppgulp eller reproduksjon av andres tanker ispedd en personlig anekdote eller to. Nylig leste jeg en artikkel som atter drøftet muligheten for intelligent liv utenfor våre egne trygge grenser og tenkte ikke noe videre på det. Før nå. Har jeg virkelig blitt så lat at jeg ikke engang gidder å fundere? Passiv, passiv, passiv. Å benytte seg av noe andre har skapt. Å tenke at det ikke er vits i å ta med seg videre tankegods utover det rent trivielle fordi det ikke gir en målbare resultater i hverdagen: Det er bortkastet tid å rotere rundt de store spørsmålene, i hvert fall inntil videre. Hva gir det oss? Det er slitsomt. Vi ser heller på et TV-program om mennesker som dreper andre mennesker og mennesker som prøver å lukke den første gruppen mennesker inne på et rom, slik at andre mennesker kan leve i videre harmoni med resten av menneskeheten. Eller kanskje vi synes det er morsomt å se kjendiser servere hverandre hjemmelaget mat? Slikt kan vi relatere til, slikt underholder oss og jeg svinger på ingen måte sabelen i retning deres hoder. Da ville jeg sablet ned meg selv i samme slengen. Men nå, for en gangs skyld – istedenfor å sette hjernen i dvalemodus mens jeg gjennom et apparat observerer frivole apekatter på sjørøvertokt – skal jeg prøve å tenke litt. Det er sunt å få i gang sirkulasjonen der oppe iblant. Hvis man er like lat som meg, vel å merke.

En såkalt rein ”stream of consciousness” har ikke så veldig mye verdi for noen andre enn den som skriver (med mindre forfatter har god orden på hodet sitt), så ikke forvent noen gode poenger eller skarpsindigheter utover det rent bokstavelige. Jeg har slått meg til ro med at jeg egentlig vet ganske lite om verden rundt meg, men ikke for lite til å ta for meg underfundigheter utover det trivielle. Slik humanistisk tankegang er skammelig innsnevret og hemmende og jeg synes det blir altfor lett å referere til religion eller besteborgerlige doktriner i retning ”universet er stort, så det er fullt mulig at det er NOE der ute”. Latskap. Akkurat dette er en trygg og sikker mening som de fleste støtter seg til og synes er tilstrekkelig, så da foretrekker jeg nesten en ”tror du på romvesener? Hah! Og Michael Jackson danser omkring på månen, hånd i hånd med prinsesse Diana!”. Jeg anerkjenner for så vidt at man er likegyldig vedrørende temaet, men da skal du være klar i din likegyldighet. Og hør, hør: Betydningslære burde aldri fortelle at man er nødt til å flette opp mindre floker for å begi seg ut på de største knutene – til det er rett og slett de små flokene for mange. Vær i hvert fall fornuftig nok til å åpne opp for noen tanker som er litt utenfor rammen også, det synes jeg teoretikerne fortjener. Vår følelse av rett og galt og ufornuftig er ikke nødvendigvis en fasit (ikke at det er noe nytt). Stakkars Friedrich August von Hayek ble utstøtt i nærmest hele sitt liv pga sin klokketro på det frie marked kontra det statsstyrte, men nå i dag er det allment anerkjent at han stort sett hadde rett (takket være skarpskodde Margaret Thatcher). Jeg pretenderer ikke å sitte på så altfor stor kunnskap innen økonomihistorie, men det er et fint eksempel på at de som tør å utfordre normen er de samme som blir genierklært i ettertid. Sokrates ligger vel som en hvisken i bakgrunnen hos de fleste just nu.

Poenget er egentlig bare at man bør tillate seg å tenke uten hensyn til grensene for hva som er ”ufornuftig” og ”fornuftig”. Dette er to sider av samme sak og en eller annen dag har oppfatningene endret seg. Det er kjipt å følge reglene hele sitt liv, for så å oppdage at reglene er endret. Jeg sier dog ikke at en uavhengig tanke er lett å få tak i. Alt er relativt. En totalt uavhengig tanke finnes ikke. Alle synspunkter og såkalte sannheter er basert på tidligere synspunkter og sannheter, om enn hvor langt fra hverandre. Som smartingen Einstein sa: Kreativitet er evnen til å skjule kildene sine. Sånn sett går egentlig hele bekymringen min ut på subjektivitet og meningsytring, det å vri på synspunkter og sannheter, det å gjøre seg opp en egen tanke rundt en annen tanke, istedenfor å gjøre andres tanker til sine egne. Det jeg skriver nå har sitt opphav i meg, men også noe utenfor selvet. For å plukke opp tråden om det overjordiske: At ekstraterrestrielle skapninger eksisterer, tviler jeg ikke på – i hvert fall ikke i denne verden (tvilen, altså). Men hva er grunnlaget for denne meningen? Jeg tenker som så at planeten Jorden ikke kan være alene om å være den eneste planeten med et fungerende økosystem, og dette er basert på menneskelig fornuft.

Men hvorfor skulle menneskelig fornuft ha noe å si for resten av universet? Kanskje er vi alene, kanskje er ikke universet bygget opp etter den fornuftssansen vi mennesker har lært oss å kjenne, kanskje er sannsynlighet irrelevant? Dette er absolutt ikke ledende spørsmål, jeg har selvfølgelig ingen peiling. Dette er tanker som kanskje vil fremstå som helt bak mål, men hvem har bestemt det? Her sitter jeg og påstår at alle de sannheter som mennesket har etablert siden tidens begynnelse kanskje er totalt feilaktige i forhold til hvordan evt andre livsformer tenker, og jeg har ingen annen bakgrunn for det enn en ledig kveldstime og et glass frisk appelsinjuice. Det er likevel tenkt før. Mange har tenkt det samme som meg. Grunnen til at romvesenene i Avatar er bygget opp som lettere humanoide og med et stammesamfunn vi kan kjenne igjen, er enkel: Hvis man skal lage en sci-fi som favner bredt, må alt det utenomjordiske ha en viss form for menneskelighet ved seg. For at vi skal forstå det, for at vi skal identifisere oss med det. Vi har rett og slett lukket oss så mye inn i vårt eget system og våre egne rammer at det ukjente blir ubegripelig.

Dette ble mye raptus og svada til hulter-bulter, slik går nu dagan. Og merk det, i løpet av denne teksten har jeg kanskje fått omløp for en del tanker, men ikke en eneste av dem er selvpålagte. Den eneste må i så fall være innlegget i seg selv. Husk alle barn, Adams’ ord: I det øyeblikket spermasetthvalen ble til en petunia, tenkte den ”åh nei, ikke igjen…”. Hadde vi visst hvorfor spermasetthvalen tenkte akkurat dette, hadde vi visst mye mer om universet enn det vi gjør i dag.

Apokalypse nå! Nirvana senere! Peace out!

→ 1 CommentKategorier: Refleksjon
Tagget: , ,

RE: Helloiii

28.01.10 · 2 Kommentarer

Helloiii
My name is jane, i saw your profile today and became intrested in you,i will also like to know you the more,and i want you to send an email to my email address so i can give you my picture for you to know whom i am.Here is my email address(fugarjane0@yahoo.co.uk) believe we can move from here!I am waiting for your mail to my email address above.(Remeber the distance, colour or language does not matter but love matters alot in life.(fugarjane0@yahoo.co.uk)

To: fugarjaneo@yahoo.co.uk
From: pluralzalfa@hotmail.com

 

Helloiii til deg også, Jane!

Selv om du verken adresserer meg ved navn eller kallenavn (som strengt tatt burde vært hentet fra dette ukjente nettstedet hvor jeg tilsynelatende har opprettet en profil), så blir jeg likevel grepet av den ektefølte e-posten du nå sender meg. Interessen for undertegnede er stor – det skal jeg ikke legge skjul på - men du vinner fram ved å gå rett på sak. Min tanke: Midt i blinken, dette er en kvalitet jeg gjerne ser iboende i min fremtidige partner! Verden er et stort og skummelt sted, men noen ganger er man nødt til å ta en sjanse for å oppnå det man ønsker.

Du har helt rett, Jane: Avstand, farge og språk har mye å si, men kjærlighet desto mer. Med dette svaret håper jeg å motta et bilde av deg for videre interesse, så kan vi helt sikkert ta det derfra. Vedlagt i et oversiktlig Excel-dokument ligger også mine adresse- og kontoopplysninger, så i tilfelle du skulle føle trangen for spontan avreise hit til Norge, dekker jeg alle kostnader som måtte oppstå. Jeg er selvfølgelig åpen for å finansiere en eventuelt uforutsett nyretransplantasjon og/eller amputasjon av betente lemmer i tillegg, det er en kjennsgjerning at skjebnen er lunefull.  

Jeg bor alene med mine tre marsvin i et rekkehus på Sotra - dørene er alltid åpne, kjærlighetsbuketten klar til å blomstre.

Sees i en lykkelig fremtid!

Kjærlige hilsner,

Daniel

→ 2 CommentsKategorier: ikkekategorisert
Tagget: , ,

“De kondemnerte”

24.01.10 · 5 Kommentarer

En usannsynlig gjeng med hardbarkede anti-pasifister, eks-kriminelle og provestlige libertanere møtes på et svært passende tidspunkt: Kvart over dengetid, snart helt død. Vær klar!

Vi mennesker har visse uforanderlige og predisposisjonelle trekk som gjør oss til, nettopp, mennesker. Det er derfor Shakespeare fortsatt nytes. Og det er derfor selv den mest pripne kan konkurrere med den minst dannede når det gjelder å la seg underholde av en god actionfilm. Uten å sparke likestillingsaktivister i livmoren (hm?) sier jeg også at dette hovedsakelig gjelder for menn. Actionfilmer er laget av menn – for menn. Urinstinktet ligger og ulmer. Uansett hvor androgynt samfunnet er og vil være, så er vi alle gravide med et urinstinkt som ligger og putrer: Menn vil enten denge hverandre, skyte forsvarsløst småvilt eller se actionfilm (er det RART det er krig i verden?). Kvinner vil enten prostituere seg, strikke hodeplagg eller se romantiske komedier. Som en selvsagt notis opplyser jeg kort:

For å lage tidenes actionfilm er jeg nødt til å være en smule mannssjåvinistisk, det ber jeg om forståelse for. Til alle kvinner: For å lage tidenes actionfilm er jeg nødt til å være en smule mannssjåvinistisk. Punktum.

Ja, og for å lage tidenes actionfilm – og med det mener jeg den desidert mest actionfylte – trenger jeg gode skuespillere. “Gode skuespillere” favner ikke den gruppen i faget som mestrer skuespillerkunsten i størst grad (innlevelse, mimikk, tonefall), men den gruppen med åpenbart overskudd av kroppsbeherskelse. Høy smerteterskel er et krav, for stuntdoubles skal vi ikke ha noe av. I dette henseende vil undertegnede – mens han kommer i vei for å besvangre et titalls kvinner på ren slump - utrope de kårede med en dyp mannsrøst som ljomer ufortrødent gjennom daler, søkk og fullsatte bordeller:

Sylvester Stallone! Jet Li! Mickey Rourke! Arnold Schwarzenegger! Jason Statham! Alle mine duer, kom til far.

Morgan Harris (Sylvester Stallone): Har nettopp sonet en 23 år lang dom ved Texas State Pennetiary etter å ha innrømmet drapet på femten mexicanere og to kattunger. Hans politiske ståsted er at Midtøsten er for langt øst til å være i midten av noe som helst og ved en anledning i barndommen hælsparket han sin egen far til døde. Morgan Harris er overbevist om at verden er et gjennomgående fordervet sted. Han bedriver tiden med å male enkle landskapsportrett og nedrige gjengivelser av Leonardo da Vincis “Mona Lisa”.

Sang Boi-Fat (Jet Li): En mann av få ord. Sang Boi-Fat er strengt disiplinert og lærte seg kampsport gjennom gamle Bruce Lee-klassikere. Som slumbarn trålet han Shanghais gater, men ble etterhvert gitt husly av et gammelt ektepar som trengte en ekstra hånd i hjemmet. Ved å måtte yte dem begge seksuelle tjenester over flere år har det bygget seg opp et ugjennomtrengelig mørke rundt hans sjel, og i en alder av 22 rømmer han Kina til fordel for Italia.

Billy Johnson (Mickey Rourke): Redneck-bøffelrytter fra dypeste Arizona. Billy eier en illegal bar hvor han serverer utvannet sprit og svart kaffe. Det at han eksisterer er i seg selv et bevis på “Guds skjenkebevilgning” og Billy Johnsons livsfilosofi lyder “alt er tilgitt så lenge Gud er involvert”. Og det er han alltid. Billy Johnson følger WWE med argusøyne og drømmer om å skalle ned The Rock.

Esteban Loyelo (Arnold Schwarzenegger): Eks-militær, oppført som “desertør”. Var offiser i den venezuelanske hær på tidlig totusentall, men ble bannlyst fra landet i mistanke om attentatforsøk på sittende diktator Hugo Chavez. Er europeisk av opprinnelse, men ble skylt opp på søramerikansk jord som treåring. I en hemmeligstemplet black-ops billettmerket Kina ryktes det at Esteban knakk nakken på fire vakter – simultant. Esteban Loyelo bor for tiden i Italia under dekknavnet Casanova Bocelli, hvor han jobber i en pittoresk taverne og steker pizza med tynn bunn.

Francois La Motte (Jason Statham): Utsendt fra fransk etterretningstjeneste for å infiltrere den sicilianske mafia. Partneren hans har viklet seg inn i trøbbel under et bestillingsoppdrag som gikk ut på å måle korrupsjonsnivået ved øyas politistyrker. Francois setter pris på klassisk musikk og økologisk mat, men var undergrunnsmester i kickboxing som ung. Han har het, lidenskapelig sex med den vakre kona si Marielle fire dager i uken, men før ekteskapet var han flørtepus og sjekkemester fra mandag til mandag. På en god dag fikk han gjerne tre jenter til å nå klimaks – synkront.

Nå som rollebesetningene er unnagjort, er det på tide med et plot. Pitchen er som følger: En gruppe ferierende menn snubler borti hver sin kilo kokain og oppdager litt for litt at Vatikanstaten i alle år har vært et av verdens ledende narkokarteller med Paven som narkobaron.

Og dett var dett! Jeg satser på at hele verdens mannlige befolkning finner fram urgløden i seg ved slutten av året. Så kan kvinnene kjøre bil på kjøkkenet, strikke skjerf til Hugh Grant, plukke blomster i skogen – hva nå enn som får all den tiden deres til å gå.

Spøk til side, man kan trygt si at jeg gleder meg littegranne til The Expendables. Som sikkert er hakket mindre flås enn min oppdiktede versjon. Men bare hakket.

→ 5 CommentsKategorier: Humor
Tagget: , , , , ,

Ajourførende oppdatering

22.01.10 · 2 Kommentarer

En syk taskenspiller rapporterer inn mellom spytokt og feber for å piske Tiden videre, mitt navn er Daniel. 

(Tiden i dette tilfellet legemliggjort i form av en hårløs katt, for visualiseringens skyld. Se gjerne for dere Daniel som en småvokst og lettkledd herremann med hentefrisyre, stolt innehaver av tillitsbedriften Ærlige Erlings bruktbilservice og ivrig gravrobber på nattestid. Ahh, også i en blomstereng, i en blomstereng: Middelaldrende bruktbilselger med kinky garderobe pisker en hårløs katt gjennom en fargerik blomstereng, for så å tilsmusse dine besteforeldres gravmonument med en oppisket Cornish Rex! SYK, JEG?).

Usmakelig allegori til side, i går fylte jeg 19 og siste året som tenåring er i gang. Snart er jeg i “tjueårene”, snart er jeg student og uavhengig. Ærefrykt er ordet, ærefrykt! Etter å ha vært på utdanningsmessa for noen dager siden virker det som om verden er et fruktfat (evt en finplukket godtepose, plukket av den type menneske som tar seg god tid foran løsvektområdet og hadde latt helvetes ilder rive med seg resten av butikken før et litt mer spontant valgmønster ble satt opp som prioritet). Det er så mange muligheter å ta av, spesielt for en som ikke er 100 % sikker på hvor planene ligger. Jeg har et snev av motforestillinger mot folk som har en predefinert skinnegang allerede fra ungdomsskolen av, for selv er jeg tilhenger av en litt mer åpen og impulsiv livsstil, carpe diem om du vil. Men sånn er det ofte, selv den mest forståelsesfulle er ikke glad i det som viker totalt fra ens egne preferanser. Men jemini, dette er jo et viktig valg. Det er ikke noe jeg burde ta på sparket om enn hvor glad jeg er i mentaliteten, så derfor har jeg endelig begynt å tenke enten eller:

Ett år på Nansenskolen i Lillehammer med skrivekunst som fokusområde. 

Bachelor i idéhistorie og filosofi på universitetet i Oslo.

Forfatterstudium i Bø.

Bachelor i lingvistikk på universitetet i Oslo.

Skrivekunstakademiet i Bergen.

(Journalistikk et eller annet sted??)

Førstnevnte er en folkehøgskole og gir meg egentlig ingenting annet enn erfaring. Det blir så å si et friår, hvilket ikke er uvanlig å erverve seg i disse tider. Forfatterstudiumet i Bø og skrivekunstakademiet i Bergen er bejublede institusjoner som jeg egentlig ikke tør å feste noe håp til. Jeg har aldri tvilt på evnene mine, men som realist ser jeg hvor mange som ruger på talent innen skrivekunsten og avviket i antall søkere kontra de som faktisk kommer inn. Jeg skal selvsagt prøve meg på dem begge, men forventer det verste. Eller, ikke det verste (som jo er et evig liv i smerte og ensomhet). Min innstilling er ofte som så at “det kunne gått verre”, et personlighetstrekk det er lov å hate meg for. Det jeg har notert på blokken er at alle mine ønskede studier nærmer seg så lite matnyttig som det går an å få det. Jeg skulle ønske at jeg var en av dem som sikter på å bli siviløkonom eller direktør i et mellomstort firma, helt oppriktig, men til det er min sjelelige streithet langt på vei tilstrekkelig. Okei, dårlig forklart. Den venstre hjernehalvdelens innflytelse har i hvert fall blitt større enn ønsket! Kunstferdighet reddet aldri verden, stikkord: Kitsch.

Det snedige midt oppi alt dette er at jeg sterkt vurderer å oppholde meg tre uker i Magaluf (?) for å skaffe formell utdanning som bartender. Tre uker! Da er i hvert fall studentjobben i boks. Og for å opprettholde frigiditetsnivået som tidligere og dagens innlegg har etablert, så avslutter yours truly med litt høypotent nerdefór:

http://members.verizon.net/~vze3fs8i/hist/hist.html

Er det ikke vakkert?!

→ 2 CommentsKategorier: ikkekategorisert
Tagget:

Anmeldelse: Darksiders

14.01.10 · 4 Kommentarer

Slakte kjempemessige demoner og panserbelagte engler med en voluminøs spillhelt titulert War, alt bygget opp rundt et Zelda-skjelett av nøtteknekking i eventyrlige omgivelser? Ja, takk!

Jeg skal ikke være den siste til å innrømme at jeg har fulgt Darksiders en god stund fra arbeidsprosjekt til ferdig spill med både skepsis og fryd; men nå – etter endelig å ha sunket tennene dypt ned i Vigil Games’ ambisiøse kokkelering – sitter jeg fortsatt igjen litt perpleks.

Er Darksiders et av årets første spillperler? Nja.

Fra spillsiden som stadig vokser, Gamer.no.

→ 4 CommentsKategorier: spillanmeldelse
Tagget: , ,

Skriveøvelse: En prosaisk tankerekke

10.01.10 · 3 Kommentarer

Det finnes mennesker som sier ja til alt; det finnes mennesker som går i dress, i pene klær og med falske smil; det finnes de som tenner på føtter; sprengkåte, mediekåte, beskjedne og avholdsmennesker; folk med høyt hår og ustelt hår; bortkjemmet hår og bortskjemt hår; det finnes duppedingser og snurrepiperier, lettleste bøker og tunghørte dromedarer; det finnes de som skriker etter oppmerksomhet, de som lager høye lyder; det finnes brøleaper utad og innad; det finnes mennesker som er frekke mot andre og mennesker som er frekke mot seg selv (noen er frekke fordi de mangler selvtillit, noen er usikre på bunnen, noen gir bare faen); det er folk som liker deg men plutselig ombestemmer seg; den ene er streit til sinns, den andre er ærlig og rett på sak; det finnes trange klær og løse klær for trange og løse anledninger; det finnes mennesker som dummer seg ut på gulvet; det finnes de som forelsker seg ofte, men aldri vinner; de som leter etter kjærligheten, men aldri finner; enkelte er godt likt i store kretser, andre er godt likt i mindre kretser; noen bestemmer seg for den de vil være (for hvem de vil tilbringe sin tid med) mens andre sliter med å være den de vil; det finnes kynikere som ler ofte og optimister som depper alene; det finnes mennesker som alltid er innenfor (men likevel føler seg utenfor); i bunn og grunn er alt sammen et salig rot, et utgangspunkt og et ønsket inngangspunkt – ikke i analogi med nedslagsfeltet.

Vi har i hvert fall alle en drøm, om enn hvor nær eller fjern.

→ 3 CommentsKategorier: skriveøvelse
Tagget: ,

Novelle: Ein kileforma kjerne av mørker

07.01.10 · 2 Kommentarer

Da fyrer jeg opp årets første novelle på bloggen her, hei og hå! Jeg laget meg nemlig et nyttårsforsett om å skrive 10 noveller i løpet av 2010 og siden jeg er en mann av ståldisiplin, så er det gode sannsynlighetsprosenter for at prosjektet går i boks. Ja, jo, denne ble tross alt skrevet i 2009 og  i sammenheng med skole snarere enn lidenskap, men det er en begynnelse. For svarte. Og den er på nynorsk, så jeg beklager ærbødigst overfor 60 % av norges befolkning. Jeg tar ikke bare forbehold om eventuelle feil, men garanterer en rekke av dem. Rett meg veldig gjerne.

(Tittelen er forresten ikke min, men fra et punkt i et snurrig dikt av en underlig forfatter).

”Å drepe eit menneskje er noko anna enn å ta livet av vedkommande” sa skuggen. ”Kva meinar du?” stotra mennesket. ”Du er ein del av røyndommen min og eg tek deg vekk”

”Skal eg ikkje få lov til å ha  kontroll over mitt eiga liv?”

Eg gjekk forbi ho kvar bidige dag, ho med anorakk og perlemunn. Ein tilsynelatande distingvert dame låg og ulma bak arbeidarklasseutsjånaden, kvifor elles ville augevippane hennar vere så velstelte og tala så velartikulert? Eg undra kvifor ho strakk seg så langt for å gå i eitt med bygda, her finst jo noko å vere riktig kry av! Eg undra og undra kvar bidige dag, og eg tenkte tilmed på kvar i terrenget ho stod innvandringspolitisk. Denne kvinna er sikkert av den fatninga at menneskje som søker asyl her i Noreg først og fremst skal integrerast. Eg spør ho i hovudet mitt om ikkje dette er uvørdent sort og kvitt, og joda, svarer ho, eg meiner sjølvsagt at dei skal få halde på essensielle trekk ved kulturen sin og moglegheita til å praktisere denne på eiga hald, så lenge han ikkje er på kant med norsk lov eller på noko som helst vis går utover etablerte normer. I dag er ein regnfull dag med stålgrå himmel og kulda bit meg hissig på dei mest utsette punkta. Nokre kråker hostar i trea og lyden av bygningsarbeidarar høyrast i det fjerne.  Dei har ein snittlønn på 320 000 kroner i året (bygningsarbeidarane, altså).

Irrelevant. Denne dama har eg vandra forbi i tre – fire år og eg kan ikkje unngå å kjenne at det er nødvendig. Det er noko fortrolig som oppstår når blikka våre møtast. Som om ho veit kva eg tenkjer, at eg veit at ho veit kva eg tenkjer og at vi begge skremmast av tanken. Tankane blir mørkare og mørkare og innan vi begge når det respektive arbeidet vårt er dagen prega av irritasjon og frustrasjon og folk som glefser. Min overordna glefser til meg, eg glefsar til mine underordna, mine underordna glefser til deira venner og deira venner tafser på kjærastane til mine underordna (den einaste som slipp unna sirkelen er min overordna, men han er heldigvis generelt misfornøgd frå før av).

Denne dama kan ikkje fortsette å vandre forbi meg, tenkjer eg, no må det settast i sving tiltak. Det næraste eg har vert å komme i kontakt med ho er da eg lytta til ein telefonsamtale som ho leda på Kristi himmelfarts, og når vi begge som vanleg var på veg til våre eiga ærend. Det er berre flott, det, sa kvinna til samtalepartnaren sin, han har vasa rundt i den emosjonelle djupgrøfta si lenge nok. La no guten leve litt! Eg blei faktisk litt inspirert i nokre raske sekundar, før kvardagslivet atter innhenta meg. Ein dag oppnår vi augekontakt, ein anna dag ikkje.

Det er ein slåande konformitet som pregar forholdet vårt; eit forhold som ikkje eksisterar for nokon av oss, men som fyller lufta fem dagar i uka, frå klokka 08:30:00 til 08:30:11. På sommartid bruker ho flagrande kjolar som fønvindane leiker og nappar i med opphissa tak og i vinterhalvåret er jammen meg nordavinden på gong med kvinna sitt skjerf. Det er eit triveleg skode å sjå ein rekke sprengkåte luftstrømmar ta for seg – eg er så sannelig ingen poet, men slikt kan bli rein poesi med dei rette orda. Det er også mystikk i dette her, og det frustrerer meg: det har blitt ein kileforma kjerne av mørker som er vanskeleg å lirke laus.  Først var det umerkbart, så blei det morosamt, så blei det merkeleg og deretter ergrande.

I dag skjedde det tvert om noko som brøyt med den tre til fire år lange strenga av røyndom og reiv den resolutt over på midten.

”Hei!”

Eg stoppa opp, overraska. ”God morgon, du”. Kva er det du driv med kvinne, no riv du ned veggar, no riv du ned veggar for svarte!

”Dette høyrest kanskje litt rart ut” byrja kvinna, ”for det er jo rart – men er du interessert i å ta ein kopp kaffi med meg?”.

Eit sted langt borte i kosmos kryssa to vakre stjerner same veg og kolliderte  i ein fyrig eksplosjon. Sjølv om ein heil rekke tankar pilte fram og tilbake i hovudet mitt  for augeblinken, greidde eg likevel å svare med roleg og normal fatning:

”Vi har kryssa vei i fleire år no, bokstavelig talt. Ja, kvifor ikkje?”

Eg smilte, men smilet var falskt. Dama smilte også, men kva veit eg om hennar smil var meir ekte enn mitt. Eg hadde ei kjensle av å stå på kanten av ei klippe over ein botnlaus avgrunn fylt med mørke og at kvinna no gjorde alt ho kunne for å dytte meg utfor.

Vi spaserte i retning ein liten kafé og kvinna snakka ivrig om entusiasmen sin rundt kaffi, som ettersigelig hadde oppstått då ho smakte ”ein særdeles nydeleg” Espresso i middelhavslandet Italia.

”Jøss”

”Men eg har enda ikkje blitt så raffinert at eg unngår ordet kaffi”, sa ho og lo. Nei, det får da faen meg vere grenser!, tenkte eg. Det lirka litt i det fastkilte mørket dypt der inne.

Når eg blei fødd sa mor at sjukehuset vart stille som ein grav. Det fants ingenting som overraska deg, sa ho, og i fall du ikkje likte det du såg, så avfann du deg med det. Mor mi stemte KrF. Eg undrar på kva parti denne kvinna setter sin lit til. Eg veit allreie at ho leiar streng asylpolitisk opinion, så det ville ikkje overraska meg om ho stemple setelen sin FrP. Sjølv er eg av det inntrykk at Jens gjer ein praktfull jobb og meiner at den raudgrøne regjeringa kan fortsette i lang tid framover. Men nedprioriteringa av biodiesel er ein kortsynt avgjerd, Jens!

”Eg tenkjer støtt koselige tankar når eg sitt på denne kafeen” sa ho fjernt og smilte åt eit flytende punkt i lufta.

Medan vi satt oss ned på dei kvite funkisstolane møtte blikka våre i nokre sekundar, slik dei til ein sjeldsynt tid hadde møtst langs vegen. Ho hadde isblå krystall rundt ein ravnsort iris. Eg hadde ikkje lagt merke til detaljen tidligare og blei temporært blank. No. Hadde eg kasta meg over ho og brukt nøkkelknippet mitt til å sprette ut begge auga hennar, og deretter smelta eit to cm tykt lag med glas rundt dei – individuelt – ville eg herse ta meg vore eigar av to praktfulle smykke. Kvinna endra fokus og glana plutseleg bakom meg.

”To kaffi latté, Ingrid! Du like kaffi latté, sant?”

”Ja! Ja. Det er sant å seie ein personleg favoritt.”

Eg veit da faen kva for kaffi ein ”latté” er, men dette var mystisk. Kvifor har denne kvinna velje å snakke til meg no, etter snart fire år med… ingenting. Vi har passert kvar annen på gata, ikkje meir. Kvinna vinka til servitrisa som forlét lokale. To rykande koppar med kaffi kvilte på disken og først no merka eg at kafeteria var tom. Eit vakuum med unntak av oss to. Lite pågang så tidleg på dagen, tenkte eg, til og med dei tilsette er vekke.

”Kva driv du på med?” spurte eg.

Kvinna sto att med døra og vrei om låsen.

”Eg driver denne kafeteria, veit du. Vi er ikkje opna enda.”

Ho smilte.

Eg sa ikkje noko meir om den saka, men begynte å tenkje. Denne kvinna har eg vandra forbi i snart fire år og ho arbeider i ein kafeteria. Eg har vandra mot sentrum og ho har vandra mot busstasjonen. Eg glana ut av vindauget på ein by som livna til, lik eit søvnig dyr.

”Kvifor har du gått forbi meg i så lang tid viss du arbeider her i byen?” sa eg, litt irritert. I det eg knytte nevane mine kjentes ein skarp smerte gjennom kroppen og lyden av 82 kilo kjøtt mot eikeparkett ljoma gjennom rommet.

”Å drepe eit menneskje er noko anna enn å ta livet av vedkommande” sa kvinna. ”Kva meinar du?” stotra eg. ”Du er ein del av røyndommen min og eg tek deg vekk”

”Skal eg ikkje få lov til å ha  kontroll over mitt eiga liv?”

Ein kileforma kjerne av mørker blei lirka ut av plassen sin som ein bit av glas frå eit fotblad.

”Eg stemme SV”  la ho til.

Alt blei tjukt som sirup og blendande kvitt.

-

No har eg vandra forbi denne kvinna på same plass i fem veker. Eg myse på jakkemerket hennar: ”Ulike menneske. Like moglegheiter.” For noe sprøyt. Eg vil ha full omvelting og regjeringsskifte.

EDIT: Til orientering fikk jeg karakteren 4 på denne. Trekk for en hel del småfeil i språket og kritikk for kryptisk budskap (evt. mangel på det). Berettiget! Selv om den i bunn og grunn bare handler om at denne damen har dedikert livet sitt til å drepe tilfeldig forbipasserende menn.

→ 2 CommentsKategorier: novelle
Tagget: ,

Norsk poesiordbok (1. revisjon), del 1

05.01.10 · 2 Kommentarer

Introduksjon (Sms. lysblaff; blendende lys som åpner opp for å se nye detaljer i skaperverket)

Har du noen gang satt deg ned for å skrive et kort dikt, men så viser det seg å ta mer enn de antatte 10 minutter? Fortvil ikke! Vær heller litt bekymret. For å forenkle arbeidet med tekstmateriale av poetisk art, har jeg, Fritz Nathaniel Welbehagen, som privatperson startet opp mitt eget lille foretak. Disse innleggene skal etter hvert utgjøre første revisjon av Norsk poesiordbok – slik at alle kan gjøre et forsøk på å bli løsmunnede bohemer og/eller innbilte kunstnerspirer. Hva nå enn disse fritenkerne kaller seg, mitt verk skal i alle fall effektivisere diktskrivningsprosessen radikalt. Som en rik og vis mann én gang sa: Tid er penger. Rolex er dyrt.

Merknad:

Herved foreligger også et ønske om ikke å forveksle Norsk poesiordbok med den langt mindre utsmykkede Norsk synonymordbok. I sistnevnte presenteres forskjellige ord med samme betydning – ord og uttrykk med en plass i riksordboken – mens det i Norsk poesiordbok presenteres poetiske synonymer til de etablerte alternativene (som i visse tilfeller er illegitimt stilt i forhold til norske språkregler). På denne måten gjør jeg boken ubrukelig for alle andre enn de som vil ”skriva poesi”1.

1Grunnen til at enkelte av verkets inneholdende ord er skrevet på sidemål, kan forklares kort: Blodets hvisken, benpipenes bønn og den gryende enighet om at nynorsk gir en bredere poetisk klang. Undertegnede er selv hjertens uenig i denne skitne folkeopinionen.

Eksempel fra boken:

Puste – sjelevind; utpust i form av vind, tegn på livskraft, B: Det finnes pastiller for dårlig sjelevind (…)

Særskilt tegnforklaring:

B – en bokstav i alfabetet. Vil markere en unødvendig digresjon i ordforklaringene, og fungerer derfor på sett og vis som et varsel.

 (…) – markerer alternativ skrivemåte eller pinlig kunstpause.

G.I.D. – merker et ord som forfatteren er spesielt glad i. Fork. for ”glad i deg”.

Sus. – suspekt. Indikerer at det foreligger en risiko om å bli oppfattet som tvilsom av evt. tilhører(e).

Fx. – Fretex. Ved bruk av ord merket med Fx. er forfatter nødt til å eie minst ett plagg kjøpt eller funnet i et lokale eller på eiendom som er eid av Frelsesarmeen.

Vanlig tegnforklaring:

Fork. – forkortelse av ordet ”forkortelse”.

Mat. – matematikk

Fl. – flertall

Komp. – komparativ

Adj. – adjektiv

Adv. – adverb

Prep. – preposisjon

Med. – medisinsk

Sms. – sammensetning. Tekstmelding sendt via mobiltelefon.

Mus. – musikk.

Notis: Fritz Nathaniel har valgt ikke å merke ordene med kjønn fordi han synes merkelapper er skikkelig, skikkelig teit og totalt unødvendig. Vi lever i et homogent samfunn der menn kler seg som kvinner og kvinner kler seg som menn, så hvorfor skal ordene diskrimineres?

FORMLÆRE OG RETTSKRIVNING

 

SUBSTANTIV

Søt gutt – (den) søte gutten – søte gutter – (de) søte guttene

Granateple – granateplet – granatepler – granateplekake

ADJEKTIV

Søt – søtt – søte

Adjektiv er ord som brukes til å beskrive et substantiv. For eksempel:

Den søte gutten er sulten på nærhet fordi han ikke får nok oppmerksomhet fra foreldrene sine og tyr dermed til å berøre seg selv på naboplenen i altfor ung alder.

Her er adjektivet ”søt”.

PRONOMEN

Personlige pronomen brukes når man skal henvende seg til en person eller omtale seg selv. For eksempel:

Jeg er stygg. Du er pen.

I dette tilfellet er det du som henvender deg til meg. Her er pronomenene ”jeg” og ”du”.

Eiendomspronomen brukes når man skal befeste en person eller et objekt med eierskap. For eksempel:

Det er mitt liv, Tonje. Du er min!

Her indikerer ”mitt” og ”min” at livet tilhører meg og at Tonje er min eiendom.

Ubestemte pronomen eksisterer for å indikere et ubestemt antall eller en ukjent person/objekt.

Har du funnet en annen?

Her er ordet ”annen” det ubestemte pronomen vi leter etter.

Denne ukjente andrepersonen fortjener et hardt substantiv i magen fordi vedkommende visste at ”du” allerede var i et forhold.

VERB

Det finnes to typer verb: Sterke og svake.

Etymologi:

I begynnelsen var verbene. De levde i harmoni i to forskjellige land: Preteritum og Perfektum. Alle verb hadde sin egen vokal i hver by, det var glede og latter. Men så oppsto krig mellom verbene og den ene gruppen vant overlegent. Fra denne dag av har seierverbene gått under navnet [sterke verb], fortsatt med vokal i både Preteritum og Perfektum, mens utviklingsverbene, de [svake verbene], ble dømt til å bruke harde konsonanter i Perfektum.

Den dag i dag er det mang et svakt verb som blir nektet adgang til Preteritum og må leve under kummerlige kår i Perfektum.

/Fritz Nathaniel Welbehagen, Daniel Guanio © All rights reserved and to be preserved. Stay tuned!

→ 2 CommentsKategorier: Norsk poesiordbok
Tagget: ,