Ripsbukser og andre snuskvekster

Tillegg fra juli 2009

A Little Bit of a Chapter 3

30.07.09 · Skriv en kommentar

En liten del av kapittel tre i en uhøytidelig fantasyhistorie jeg holder på med. Hvis noen har fulgt linken inn på bloggen min, fra hvorsomhelst, og faktisk leser teksten – si hva du synes! Jeg følger gjerne opp med litt uforpliktende cybersex og rollespill. Eller… cosplay.  Jeg gråter meg selv i søvne!

(les mer …)

Kategorier: fantasy
Tagget: , ,

“Killerspiele” fra Tyskland

29.07.09 · Skriv en kommentar

Lovforslaget om at voldelige spill skal forbys har blitt nødt til å sakke ned farten, takket være entusiastiske tyske gamere! Jadda! Det har seg nemlig slik at skolemassakrene i nyere tid har vært i regi av skytespill (spesielt Counter Strike) – hevder enkelte politikere. Og media. Alle vi opplyste dataspillere vet at Tyskland er landet der Dead Rising fikk adgangsnekt og Wii-spillet Madworld ikke eksisterer, så dette lovforslaget kom nok ikke som en bombe.

Det som derimot overrasker meg litt er at disse tyske politikerne tydeligvis har gitt spill i samme gate som Counter Strike, tittelen “KILLERSPIELE”. Nettbaserte skytespill hvor konkurranselementet står i fokus, kalles MORDERSPILL. Først så jeg for meg spillcovere med skarpe kanter som hadde en og annen likhet med et drapsvåpen, men det er faktisk ikke snakk om spill som dreper en. Det er snakk om spill som FÅR EN til å drepe noen. Akkurat som i disse skolemassakrene!

Jeg er også temmelig sikker på at Counter Strike spilles aktivt nede i Midtøsten, for her ser vi klare tendenser til skytespillinspirerte scenario. Nei vet dere hva, jeg tror heller at gutter som Tim Kretschmer har spilt i overkant mye “Massacre School Max”, et spill hvor man går amok med skytevåpen på et statlig finansiert skoleetablissement.

Kanskje dette spillet faktisk burde ha eksistert, så Tim Kretschmer og Co heller fikk avreagert i simulerte og digitale omgivelser? Ikke nevn Postal.

La oss be for tyske gamere, og håpe at lovforslaget aldri slår igjennom. Hvis ikke vil selvmordsstatistikken øke betraktelig, samt antall emigranter og datapirater. HVIS de lykkes, derimot, la oss be for at Sims blir en del av Killerspiel-kategorien. Det er jo alfaverktøyet for enhver aspirerende kidnapper – her kan man virkelig eksperimentere!

Kategorier: ikkekategorisert
Tagget: , , ,

Novelle: Spedbarnsmorderen

22.07.09 · Skriv en kommentar

Av alle verdens ting, så ble Leif Inge satt til å passe barn. Foreldrene var slitne og utmattede, nå var det hans tur. ”Jeg har null erfaring når det kommer til barnepass” hadde Leif Inge prøvd seg, men påstanden ble viftet vekk i all sin ubetydelighet. Vi opererer ikke med kvalifikasjoner, hadde kameraten meddelt, her er det åpent for alle og enhver. Leif Inge merket det i stemmen til kompisen: Barnets mor var definitivt ikke tilstede. ”Få snakke med Annie da” hadde Leif Inge krevet, men ble møtt med inngående forsikringer om at hun tok det hele med knusende ro. Det er ingenting å bekymre seg for, Leif Inge, den lille sneipen kommer til å sove som en stein. Ja, la gå da. Men bare denne ene gangen. Da Leif Inge ankom Geir, som kompisen het, strålte den nybakte pappaen i inngangsdøra. Han slo armene ut og tok imot Leif Inge med mistenkelig gjestfrihet, noe vår vordende barnepasser med all rett tar seg til å påpeke: ”Jøss, det var da litt av en velkomst…” Geir skjenket et par glass til Leif Inge uten å svare, men klappet kameraten hardt på skulderen. Dette var bare barnemat, mente han, og apropos barnemat, et av ansvarsområdene til Leif Inge var å mate Stian. Sa ikke du at Stian skulle sove som en stein, undret Leif Inge, og joda, sa Geir, dette var selvfølgelig planen. Men ting kan skje! Situasjoner kan oppstå! Og nå skulle Geir endelig få sett på den filmen med Nicholas Cage, hvor verden går til grunne. Den hadde ikke fått særlig god kritikk, informerte Leif Inge. Nå må du ikke forvente allverdens. Geir fektet det fra seg, han hadde alltid likt katastrofefilmer. ”Men nå stikker jeg, break a leg!” Jo, hadetbra du.

Leif Inge satt seg ved kjøkkenbordet og tittet på kjøleskapet til høyre for seg. Det var pigmentert med lykkelige familiebilder: Annie og Stian på aketur, Geir og Stian på stranda, Annie og Geir i boblebad. Her hadde kompisen virkelig truffet blink, tenkte Leif Inge, Annie virket som en alle tiders mor og kjæreste. En fikk bare håpe at det nybakte ekteskapet varte, i disse dager var jo alle forhold tikkende bomber, vandrepokaler. Leif Inge for eksempel, han hadde nylig blitt forlatt av sin kjære Cecilie, som mente at Leif Inge var altfor avslappet og useriøs til hva deres kjærlighet angikk, og dessuten var Ricardo en skikkelig lidenskapelig fyr. Jævla spanjol, bannet Leif Inge for seg selv, enda han visste at fyren opprinnelig var italiensk. Den dagen Cecilie kom krypende tilbake, skulle han bare si ”tøff, tøff, tøff”, dette toget har gått! Med mindre hun hadde en vannvittig god unnskyldning da, som for eksempel at Ricardo hadde truet henne til sengs, ombord på flyet til Italia og langs hele den sciscilianske kysten. Han kunne ikke være helt trangsynt heller, slike tilfeller har vært dokumentert mange ganger opp gjennom årene. Leif Inge strakk seg etter den bærbare datamaskinen på andre enden av bordet og dro den til seg. Han trykket på knappen, og jammen skrudde den seg ikke på før han rakk å blunke. Den hadde stått i ventemodus, merket han, for her var jo Internet Explorer allerede igang. Leif Inge åpnet vinduet og lo stille for seg selv. Jammen hadde Geir vært inne og lest en omtale av dommedagsfilmen med Nicholas Cage, den eneste positive anmeldelsen som var å oppdrive! Men kompisen hadde jo meddelt at terningkast ikke hadde noen betydning, han var allerede en trofast tilhenger av katastrofefilmer. Bare tull alt sammen, humret Leif Inge, men ble avbrutt av et plutselig ståk fra overetasjen.

”Stian, Stian, Stian!” Den småfeite krabaten hylte av sine lungers fulle kraft. Det var da fælt til spetakkel, var det en ny Whitney Houston han hadde å gjøre med? Så, så. Dette var Leif Inge langt ifra forberedt på. De fleste i vennekretsen hans hadde på et eller annet tidspunkt i oppveksten fått meddelt at de lå an til å bli gode foreldre. Alle som enhver hadde fått denne forsikringen. Utenom Leif Inge. Ja, hos han var det snarere tvert imot, faren til Leif Inge var aldri sen med å spørre seg om hvorvidt det kom til å bli et ordentlig menneske av sønnen sin. Og det hadde det jo blitt, tenkte Leif Inge, hadde pappa fortsatt vært i live ville jeg ledd ham rett opp i ansiktet! Så, så Stian, ingen grunn til panikk. Han var vel i gjære for litt most frukt på glass, slikt var godis i spedbarnsmunn. Og som den lille fyren spiste! Da Leif Inge satt fram skålen for den lille ettåringen, gikk han i sømmene på den etter alle kunstens regler. Stian grov hodet ned i fruktmosen og druknet seg nærmest i all herligheten. Vips, og skålen var bunnskrapt, dette ga Leif Inge nyvunnen respekt for den småvokste guttungen. Men gode råd var likevel dyre, skulle det vise seg. Ungen blusset atter en gang opp i full bravur, den infernalske hylingen herjet gjennom huset, det var en selsom oppvisning i sonisk smerte. Det var da som inn i Hellemyr, ropte plutselig Leif Inge, se nå å få kontrollert deg litt, menneske! Men hvor enn mange oppfordringer den fortvilte barnepasseren ga fra seg, Stian skrålte verre enn en stukken gris, trailersjåfør og operasangerinne sammenlagt. Mannen dro opp mobiltelefonen og slo nummeret til Geir i utemmet desperasjon. Hei, dette er Geir, sa telefonsvareren til Geir, dette er telefonsvareren min, så du får bare ringe igjen seinere. Faen!

Og mens den lille dvergen lå der og tømte seg for all lyd den hadde, skjedde det noe Leif Inge aldri ville forutsett i sine villeste dagdrømmer. Han ble rasende sint. Nei, nå måtte den jævla støyprodusenten faen meg få tatt dagen, nå måtte Stian gi seg mens leken var god og innse at dette her ville få følger, dramatiske følger! Leif Inge gikk med hurtige skritt i stuen, frem og tilbake, mens han øynet ettåringen med morske flammer i blikket. Hvis ikke du gir deg nå, så blir jeg nødt til å gå forbarmelsens vei! Barnepasseren prustet og peset, denne situasjonen tok knekken på ham for alvor. Stian! Stian! Stian! Stian! Hvis ikke vrælingen hans stoppet innen 10 sekunder, så ville ting se lammende mørkt ut for ham, informerte Leif Inge, ting ville med ett bli ganske så farlige. Leif Inge telte.

10

9

8

7

6

5

4

3

2

1

Den lite erfarne barnevakten Leif Inge Johansen løftet opp spedbarnet i én hånd, førte armen bakover og gjorde seg klar til et kast som ville få selv spydesset Andreas Thorkildsen til å felle en diskret gledeståre i ly av armkroken. Han hadde aldri pælmet en baby før, men nå var altså tiden inne. Rett ut av vinduet skulle den helsikes bråkmakeren, inn i buskaset der bak. Nå fikk det stå til. Ut med deg. Fly! Telefonen kimet hardt i bukselommen hans, det kilte faktisk litt. Han la fra seg Stian og stirret på den vesle skjermen, Leif Inge tenkte raskt; er det Geir som ringer nå – men virkeligheten falt brått på plass igjen, displayet viste ”Cecilie” og han trykket ivrig på den grønne knappen. Ja, hallo, det er Leif Inge? Det var stille i den andre enden. Hallo? ”Leif Inge…” begynte Cecilie.

”Jeg er gravid”

Kategorier: novelle
Tagget: , ,

Novelle: Verandamann

13.07.09 · Skriv en kommentar

Kategorier: novelle
Tagget: ,

Bokprosjekt

11.07.09 · 2 Kommentarer

Av en eller annen vill grunn har jeg nylig begitt meg ut på et bokprosjekt. Og sjangeren? Fantasy. Jeg satt meg først ned med planer om en skikkelig kalvbent parodi på sjangeren, men fant ut at jeg egentlig kjenner til ganske få av konvensjonene. Dermed ble det satt igang en uhyre enkel oversikt over hvordan historien skal bli (en generell outline skal være på 5 sider, min er på 2) og en figurtavle med beskrivelser av hovedpersonene. Som en livbøye for at dette er mitt første forsøk, døpet jeg historien med ettertittelen “A Pretty Linear Fantasy Novel”. Det blir på ingen måte en sjangermessig renessanse, men jeg tror og håper at det blir mer enn en parodi. Slik som det står nå har ikke prosjektet fått noe særlig vind i seilene – jeg har stort sett bare prøvd å gjøre fantasiverdenen “Carolingo” til mer enn papp og papir. Kanskje planlegging er en passende greie for meg likevel?

Uansett, det er en stor greie å begynne på. Dette kan ta tid. Mitt største problem er motivasjonen – skal jeg virkelig bruke flere hundre timer av livet mitt på å skrive en bok som mest sannsynlig ingen kommer til å lese? Jeg har sjeldent fullført en sammenhengende, kapittelvis historie. Motivasjonen forsvinner halvveis, kvartveis, etter første side. Det skal ikke skje denne gangen, har jeg lovet meg selv. De siste dagene har jeg sittet på nettet i flere timer og lest tips for å skrive fantasy – både fra etablerte forfattere og aspiranter – og jeg begynner å kjenne at det siger inn litt. Ikke bare skriver alle som enhver at motivasjon er noe av det viktigste – at dette er et punkt som en må være påpasselig med – men også selve tipsene fester seg litt om litt. For å overbevise meg selv om dette, her er noen tips for å skrive fantasy:

Verden: Stedet der alt skal skje, ikke bare gi det et navn. Ikke bare la det være “stedet der alt skal skje”. Hvordan ble denne verdenen til? Hvem bor her? Forskjellige raser? Hvilke? Er den delt opp i forskjellige land? Hvilke kulturer finnes? Hvorfor? IKKE BYGG OPP EN VERDEN MED NOE SÅ ENKELT SOM EN LEGENDE, f.eks. “det ble sagt at de to fuglene Haku og Paku skapte denne verden. Ferdig” Små bakgrunnshistorier fra innbyggere kan gi stedet dybde – godnattahistorier for barn, rykter, fortiden til selve hovedfiguren, osv. Sørg for å vite alt om verdenen før du begynner å skrive. Du trenger ikke dele alt med leseren, som forfatter SKAL du vite mer. La storparten av informasjonen du vil dele vise seg gjennom relevant dialog, ikke egne “faktaseksjoner”. Dette er vanskelig!

Karakterer: Unngå overflødige figurer. Den slemme antagonisten behøver kanskje ikke å ha tre hjelpere? Bland de tre inn til en, og du får kanskje 1 dypere figur snarere enn tre overfladiske. Det er også en fordel å gi figuren din underordnede mål – han/hun vil ikke redde verden bare for å redde verden, her er det personlige saker involvert. Ikke skap en perfekt hovedperson, gi vedkommende feil som leseren kan relatere seg til, og gjør rom for karakterutvikling. En perfekt helt er ikke bare urealistisk, men fullstendig uinteressant å følge. Husk at fantasy skal inneholde elementer som vi kan relatere oss til, her gjerne de grunnleggende følelsene som ensomhet, kjærlighet, hat, sorg, glede osv. Et godt tips for å bygge en figur kan også være å gi vedkommende en “cathphrase” eller et gjennomgående kroppsuttrykk, slik at man “kjenner” igjen vedkommende. Til sist er det en fordel å la hovedpersonens personlighet vises gjennom uteforstående elementer: Det kan være at det går et rykte i byen om personen, det kan være bemerkninger fra en annen person når det kjøres dialog, eller en utøvende handling som avslører hovedpersonens tankegang. Med andre ord, den evinnelige “show, don´t tell”.

Nå som det var avklart, må jeg bare legge til at bokprosjektet føres på engelsk. Dette er helt klart en svakhet med tanke på at engelsk ikke er morsmålet mitt, men fantasylitteratur høres dessverre mer riktig ut på den anglosaksiske tunge. Etter et par hundre skrevne ord innså jeg at ideene ikke tok form på norsk, og da måtte det bare gå som det går. Korrektur kan jo alltids være en tilleggssyssel…

Daniel

Kategorier: ikkekategorisert
Tagget: , ,

Beskyttet: The Shadowlight Postulates – Character Sheet

07.07.09 · Skriv passordet ditt for å se kommentarer

Denne posten er passordbeskyttet. Skriv inn ditt passord i feltet under for å lese:


Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Beskyttet: The Shadowlight Postulates – Outline

07.07.09 · Skriv passordet ditt for å se kommentarer

Denne posten er passordbeskyttet. Skriv inn ditt passord i feltet under for å lese:


Kategorier: ikkekategorisert
Tagget: , ,

Scribd – dokumenter på nett

07.07.09 · Skriv en kommentar

For noen dager siden oppdaget jeg et nettsted som heter Scribd. Her kan man publisere alt fra PowerPoint-presentasjoner til PDF-dokumenter, men best av alt: Word 2007/2003. I praksis betyr dette at Scribd er en tjeneste som egner seg knallbra til deling av skolearbeider/prosjekter, samt manualer og artikler. Det jeg fort la merke til var derimot at Scribd er langt mer enn som så. Her publiseres fullstendige romaner, manus fra TV-programmer (manusforfatteren for Supernatural har blant annet lagt ut en del av sine verker) og filmmanus (jeg satt og leste Juno flere timer i natt). Seksjonen “Creative Writing” er rett og slett en hønndiger brønn av interessant materiale for den som er kreativ og skriveglad – det eneste minuset her er at man er nødt til å skrive på engelsk for å få noe dekning i det hele tatt. De to norskspråklige novellene jeg la ut, som også ligger her på bloggen, er vel ikke lest mer enn 20 ganger (ganske lite, tatt i betraktning at det er 60 millioner lesere)

Jeg biter meg også merke i at en ganske så uhøytidelig Twilight-parodi ligger på listen over bemerkede tekster, og det kan love bra for oss som må skrive tull for å ha det gøy med skrivingen.

Toppen av Snedighetta er at man kan sette en pris på det man skriver, alt ned til 1 dollar. Hvis man drar igang et skikkelig hobbyprosjekt og huker tak i folk med et drivende, gratis førstekapittel i en ev. roman, så kan du følgelig tjene litt lommepenger på den resterende historien. Dessverre er denne muligheten for øyeblikket kun tilgjengelig i USA, men det forsikres om at ekspanderingsplaner ligger i horisonten. Jeg lovte forøvrig meg selv – akkompagnert av dyster cello-musikk i skumringen - kun å publisere substansielt materiale her på bloggen, men Scribd er altså så interessant at jeg bare måtte ofre det noen ord.

Profile

Kategorier: ikkekategorisert

Bokanbefaling: Kollektivt selvmord

05.07.09 · Skriv en kommentar

Dette er en perle. En sann perle. Omslaget er fint pyntet med hengeløkker i forskjellige livsbejaende farger og forfatteren er finske Arto Paasilinna (dobbelkonsonant OG dobbelvokal, way to go Arto). Boken stirret på meg fra dypet av den kriminfesterte billigkurven på ICA og regelrett bønnfalt meg om å bli fisket opp av populærlitteraturens kvernende hav. Her er det ingen grøftekjørte politibetjenter, ingen bestialske mord bak containere og på langt nær et særlig spennende plot. Men hva gjør vel det, når forfatteren skriver såpass morsomt om det å være selvdestruktiv?
Noe så sjeldent som suicidal feelgoodlitteratur

Noe så sjeldent som suicidal feelgoodlitteratur

(Forresten, hvis yrket selvmordskonsulent noen gang dukker opp, vil det definitivt være et yrke dominert av finner. Litt som hjelp til selvhjelp, bare at selvhjelpen er å drepe seg selv. Hvilket igjen ikke kan beskrives som noe i nærheten av ”hjelp”. Og dessuten, hjelp til selvmord blir litt feil – det er jo tross alt en ytterst personlig sak det er snakk om her. Nei, det ser ikke heller lyst ut for de kommende finske selvmordskonsulentene…)

Historien i ”Kollektivt selvmord” begynner på dystert vis. Direktør Rellonen har nok en gang gått konkurs og går nå med fire bankerott i ryggsekken. Vaskefirmaet hans ble danket ut av hvitevarebedriftene og folks trang til å eie egen vaskemaskin. På toppen av dette er kona hans en skikkelig megge, som skvaldrer og kjefter så fort Rellonen er tilstede. Under disse omstendigheter tar Rellonen avgjørelsen om å begå selvmord – her i verden er det ikke stort mer å hente, tenker han. Forrige gang han prøvde å ta sitt eget liv endte det hele med lettere skader og gangen før der bommet han med hagla og traff seg selv i mageregionen.

I umiddelbar nærhet av sommerhuset sitt velger derfor Rellonen å gjøre slutt på det hele – en tredje og siste gang – men ting går atter ikke som planlagt. Der inne i den gudsforlatte låven finner han Oberst Kemppainen, i ferd med å feste repet. Det skjebnesvangre møtet mellom de to selvmordskandidatene blir møtt med forbløffelse og vantro, men utvikler seg raskt til å bli et nært vennskap. Etter dype samtaler i Rellonens sauna og moderate mengder brennevin blir venneparet enige om å fyre opp et initiativ for selvmordskandidater, i kraft av deres møte. De skal samle desperate sjeler fra hele Finland og holde en konferanse om sinnslidelsen, billettmerket Helsinki. Rellonen lyser ut en annonse i seksjonen ”dødsfall” i riksavisa hvor han oppfordrer til å ta kontakt (han sier til Kemppainen at suicidale tenderer til å holde et våkent øye med nekrologene)

Det hele munner ut i en særs vellykket konferanse, der brennevinen flyter og dystre deltagere reiser seg i stolene for å dele sine erfaringer. Mot slutten av konferansen blir en stor del av ansamlingen enige om å sette igang et felles opplegg – et kollektivt selvmord – og den tragiske, men samtidig uhyre gøyale bussturen fra Finland til Portugal kan begynne. Nye medlemmer blir vervet, storstilte selvmordsforsøk blir igangsatt og vi får ta del i en oppløpsfase/organisering som bare blir mer og mer interessant. Forfatter Arto Pasiliina gjør det kunststykke å skrive underholdende og lattervekkende om et tema som i grunn er veldig alvorlig, uten å være altfor tøysete eller nedlatende i sine beskrivelser. Han skriver på en så jordnær og mellommenneskelig måte at selv den mest garvede selvmordskandidat aldri vil oppleve boken som et hån, men snarere en oppmuntring i tilværelsen. Det er klart, noen absurde påfunn og tvilsomme hendelser er det gjort plass til, men som sagt, Pasiliina beskriver det hele så nøkternt at det blir troverdig.

Den hedenfarende reisen er på ingen måte så dyster som den burde vært, også takket være smarte narratologiske inngrep fra forfatteren sin side. Innblikk i livet til diverse utstillinger i persongalleriet og en sidehistorie som involverer det finske politivesen gir leseren den nødvendige variasjonen i leseropplevelsen. Det stadige snakket om å forlate denne verden gir også handlingsforløpet en fin snert av spenning; jeg var i hvert fall veldig nysgjerrig på hvorvidt disse folkene kom til å drepe seg selv eller ikke.

”Kollektivt selvmord” er med andre ord en ordentlig festlig bok, som jeg kan anbefale alle og enhver. Jeg vil spesielt anbefale den til dere som sitter og ruger på selvdestruktive tanker, her er det en del tips å hente! Hvis jeg noen gang får skrevet en bok som er verdt å utgi, skal den utvilsomt være i samme gate som ”Kollektivt selvmord”. Og dette er ganske ironisk, men vet du hvilket ord jeg har begynt å bruke flittig etter sommerens gjennomlesning av denne finske bokperlen?

Livsbejaende.

Daniel

Kategorier: Bokanbefaling
Tagget: , ,

Golden Flake Productions present…

03.07.09 · Skriv en kommentar

(En film-lineup som parodierer de gode, gamle kung-fu-filmene. Taglines inkludert!)

Fist of Master

The story about a boy raised in poverty, currently living in poverty, rising up to be the ultimate martial arts legend of the Ho Chang-province. By partaking in fighting tournaments all over Ho Chang, the boy manages to earn more than minimum wage. Will he be able to reach for the sky and enter his educational program of choice? Michael Chung is Kung San Fu in this thrilling martial-arts epic set to modern-day China.

Tagline: Educate This!

Crouching Husband, Hidden Wife

Let us meet Ming and Pong, husband and wife in ancient China. In this effects-laden film-epic masterpiece by legendary super director Hsun Chai, we explore two individuals trying to separate their destinies by punching and kicking.  Will Ming be able to leave her husband… alive?

Tagline: Give Your Marriage a Fighting Chance.

Fist of Hand

A movie very similar to Fist of Master, but set to ancient China. Michael Chung is Sang Boi Fait, a promising martial artist fighting his way to a higher place in society. Features bone-crunching fighting scenes choreographed by a really Chinese guy and pyrotechnical work provided by two Americans.

Tagline: Every Hand’s got a Fist

Crouching Fist, Hidden Beard

In ancient China, a lot of kung-fu warriors made the cut. Fang Bun did not. Crouching Fist, Hidden Beard is the humorous story of a man that always wanted to kick ass, but failed miserably in doing so. In this martial arts adventure, comedy does the punch and laughter is the kick.

Tagline: When You Cannot Fight, Laugh Instead.

Nunchuck Dragon

In Mart Artia, the hidden land of martial arts, there goes a tale about a sacred weapon forged by dragons themselves. To find this weapon, many a man has tried. But one boy is yet to try: Arts Martial, son of a farmer in the little village of Shangiri. Will this boy, bred in a sparing environment, be able to find the weapon and conquer his dreams?

Tagline: Find the Weapon, Become the Hero

Daniel

Kategorier: Humor
Tagget: