Ripsbukser og andre snuskvekster

Av alle verdens ting, så ble Leif Inge satt til å passe barn. Foreldrene var slitne og utmattede, nå var det hans tur. ”Jeg har null erfaring når det kommer til barnepass” hadde Leif Inge prøvd seg, men påstanden ble viftet vekk i all sin ubetydelighet. Vi opererer ikke med kvalifikasjoner, hadde kameraten meddelt, her er det åpent for alle og enhver. Leif Inge merket det i stemmen til kompisen: Barnets mor var definitivt ikke tilstede. ”Få snakke med Annie da” hadde Leif Inge krevet, men ble møtt med inngående forsikringer om at hun tok det hele med knusende ro. Det er ingenting å bekymre seg for, Leif Inge, den lille sneipen kommer til å sove som en stein. Ja, la gå da. Men bare denne ene gangen. Da Leif Inge ankom Geir, som kompisen het, strålte den nybakte pappaen i inngangsdøra. Han slo armene ut og tok imot Leif Inge med mistenkelig gjestfrihet, noe vår vordende barnepasser med all rett tar seg til å påpeke: ”Jøss, det var da litt av en velkomst…” Geir skjenket et par glass til Leif Inge uten å svare, men klappet kameraten hardt på skulderen. Dette var bare barnemat, mente han, og apropos barnemat, et av ansvarsområdene til Leif Inge var å mate Stian. Sa ikke du at Stian skulle sove som en stein, undret Leif Inge, og joda, sa Geir, dette var selvfølgelig planen. Men ting kan skje! Situasjoner kan oppstå! Og nå skulle Geir endelig få sett på den filmen med Nicholas Cage, hvor verden går til grunne. Den hadde ikke fått særlig god kritikk, informerte Leif Inge. Nå må du ikke forvente allverdens. Geir fektet det fra seg, han hadde alltid likt katastrofefilmer. ”Men nå stikker jeg, break a leg!” Jo, hadetbra du.

Leif Inge satt seg ved kjøkkenbordet og tittet på kjøleskapet til høyre for seg. Det var pigmentert med lykkelige familiebilder: Annie og Stian på aketur, Geir og Stian på stranda, Annie og Geir i boblebad. Her hadde kompisen virkelig truffet blink, tenkte Leif Inge, Annie virket som en alle tiders mor og kjæreste. En fikk bare håpe at det nybakte ekteskapet varte, i disse dager var jo alle forhold tikkende bomber, vandrepokaler. Leif Inge for eksempel, han hadde nylig blitt forlatt av sin kjære Cecilie, som mente at Leif Inge var altfor avslappet og useriøs til hva deres kjærlighet angikk, og dessuten var Ricardo en skikkelig lidenskapelig fyr. Jævla spanjol, bannet Leif Inge for seg selv, enda han visste at fyren opprinnelig var italiensk. Den dagen Cecilie kom krypende tilbake, skulle han bare si ”tøff, tøff, tøff”, dette toget har gått! Med mindre hun hadde en vannvittig god unnskyldning da, som for eksempel at Ricardo hadde truet henne til sengs, ombord på flyet til Italia og langs hele den sciscilianske kysten. Han kunne ikke være helt trangsynt heller, slike tilfeller har vært dokumentert mange ganger opp gjennom årene. Leif Inge strakk seg etter den bærbare datamaskinen på andre enden av bordet og dro den til seg. Han trykket på knappen, og jammen skrudde den seg ikke på før han rakk å blunke. Den hadde stått i ventemodus, merket han, for her var jo Internet Explorer allerede igang. Leif Inge åpnet vinduet og lo stille for seg selv. Jammen hadde Geir vært inne og lest en omtale av dommedagsfilmen med Nicholas Cage, den eneste positive anmeldelsen som var å oppdrive! Men kompisen hadde jo meddelt at terningkast ikke hadde noen betydning, han var allerede en trofast tilhenger av katastrofefilmer. Bare tull alt sammen, humret Leif Inge, men ble avbrutt av et plutselig ståk fra overetasjen.

”Stian, Stian, Stian!” Den småfeite krabaten hylte av sine lungers fulle kraft. Det var da fælt til spetakkel, var det en ny Whitney Houston han hadde å gjøre med? Så, så. Dette var Leif Inge langt ifra forberedt på. De fleste i vennekretsen hans hadde på et eller annet tidspunkt i oppveksten fått meddelt at de lå an til å bli gode foreldre. Alle som enhver hadde fått denne forsikringen. Utenom Leif Inge. Ja, hos han var det snarere tvert imot, faren til Leif Inge var aldri sen med å spørre seg om hvorvidt det kom til å bli et ordentlig menneske av sønnen sin. Og det hadde det jo blitt, tenkte Leif Inge, hadde pappa fortsatt vært i live ville jeg ledd ham rett opp i ansiktet! Så, så Stian, ingen grunn til panikk. Han var vel i gjære for litt most frukt på glass, slikt var godis i spedbarnsmunn. Og som den lille fyren spiste! Da Leif Inge satt fram skålen for den lille ettåringen, gikk han i sømmene på den etter alle kunstens regler. Stian grov hodet ned i fruktmosen og druknet seg nærmest i all herligheten. Vips, og skålen var bunnskrapt, dette ga Leif Inge nyvunnen respekt for den småvokste guttungen. Men gode råd var likevel dyre, skulle det vise seg. Ungen blusset atter en gang opp i full bravur, den infernalske hylingen herjet gjennom huset, det var en selsom oppvisning i sonisk smerte. Det var da som inn i Hellemyr, ropte plutselig Leif Inge, se nå å få kontrollert deg litt, menneske! Men hvor enn mange oppfordringer den fortvilte barnepasseren ga fra seg, Stian skrålte verre enn en stukken gris, trailersjåfør og operasangerinne sammenlagt. Mannen dro opp mobiltelefonen og slo nummeret til Geir i utemmet desperasjon. Hei, dette er Geir, sa telefonsvareren til Geir, dette er telefonsvareren min, så du får bare ringe igjen seinere. Faen!

Og mens den lille dvergen lå der og tømte seg for all lyd den hadde, skjedde det noe Leif Inge aldri ville forutsett i sine villeste dagdrømmer. Han ble rasende sint. Nei, nå måtte den jævla støyprodusenten faen meg få tatt dagen, nå måtte Stian gi seg mens leken var god og innse at dette her ville få følger, dramatiske følger! Leif Inge gikk med hurtige skritt i stuen, frem og tilbake, mens han øynet ettåringen med morske flammer i blikket. Hvis ikke du gir deg nå, så blir jeg nødt til å gå forbarmelsens vei! Barnepasseren prustet og peset, denne situasjonen tok knekken på ham for alvor. Stian! Stian! Stian! Stian! Hvis ikke vrælingen hans stoppet innen 10 sekunder, så ville ting se lammende mørkt ut for ham, informerte Leif Inge, ting ville med ett bli ganske så farlige. Leif Inge telte.

10

9

8

7

6

5

4

3

2

1

Den lite erfarne barnevakten Leif Inge Johansen løftet opp spedbarnet i én hånd, førte armen bakover og gjorde seg klar til et kast som ville få selv spydesset Andreas Thorkildsen til å felle en diskret gledeståre i ly av armkroken. Han hadde aldri pælmet en baby før, men nå var altså tiden inne. Rett ut av vinduet skulle den helsikes bråkmakeren, inn i buskaset der bak. Nå fikk det stå til. Ut med deg. Fly! Telefonen kimet hardt i bukselommen hans, det kilte faktisk litt. Han la fra seg Stian og stirret på den vesle skjermen, Leif Inge tenkte raskt; er det Geir som ringer nå – men virkeligheten falt brått på plass igjen, displayet viste ”Cecilie” og han trykket ivrig på den grønne knappen. Ja, hallo, det er Leif Inge? Det var stille i den andre enden. Hallo? ”Leif Inge…” begynte Cecilie.

”Jeg er gravid”