Til å begynne med: Grunnen til at Tarantino eller en annen høyerestående person har lagt inn to bevisste skrivefeil i tittelen, er for å skille den fra en eldre film som heter The Inglorious Bastards. Så vet dere det.
I Inglourious Basterds blir vi kjent med en gjeng undertrykte og/eller sinte jøder som ledes av den svært amerikanske løytnant Aldo Raine. Sistnevnte spilles av kjekkasen Brad Pitt, som faktisk greier seg strålende i rollen som smådum autoritetsperson. Løytnant Raine leder denne gjengen med brask og bram, med kun ett mål for øye: Legge nazistskum for fote. Gjerne med mest mulig brutalitet involvert i jordfestingen av disse. Ikke bare krever han at hver og en av sine troppsmedlemmer skal samle seg 100 nazistskalper, men spesielt to av disse medlemmene har ikke alt på den rette plassen. Hugo Stiglitz, kjent som Bjørnejøden, maltrakterer nazistansikter med kniv og kveler ved å putte hånden sin ned i utyske(r)nes hals. Den andre galningen heter Smithson Utivich, og hans preferanser innen nazimord strekker seg ikke lenger enn til det helt neandertalske: Han slår dem ihjel. Med et balltre.
Denne gjengen med avdankede soldater og kamplystne jøder kaller seg altså Inglourious Basterds, og de drar til Frankerriket i den hensikt å få drept flest mulig medlemmer av tysklands nasjonalsosialistiske parti. Ikke en dårlig plan, absolutt ikke! Forventningene mine var en overdrevet actionfilm i stil med Kill Bill, der hoder ruller og blodet renner så mye at det hele ender opp med å bli litt absurd. Her tok jeg grundig feil. Inglourious Basterds er en langt merkeligere film. Om ikke “utradisjonell” er et bedre ord. Den er bygget opp av fem kapitler, der det første heter “Once upon a time in nazi-occupied France”. Denne kapittelvise inndelingen gir det hele et litt stilistisk, men fortsatt gammelmodig preg, det samme med valg av font og øvrig grafikk.
Nazister som spiller Dumskalle. Men de trenger da vitterlig ikke kort i pannen for å være dumskaller?
Og det som gjør denne filmen til hittil årsbeste for min del, er dialogen. Samt den underliggende komedien i nær sagt alle scenene. I noen scener er det åpenbart, som den der en tysk offiser og tre skeptiske Basterds spiller Dumskalle, mens andre er så tragikomiske at man ikke vet om man skal le eller gråte. Men Tarantino-dialogen er i hvert fall på plass, med like mye hell som alltid. Jeg vil helst ikke ødelegge filmen for en eventuell leser, så jeg forsmår min sjanse til å komme med eksempler her og nu. På den negative siden kan disse dialogene bli i overkant langdryge, på grensen til gjespfremkallende, men heldigvis gjør skuespillerprestasjonene sitt for å redde seg ut av den verste kjedsommeligheten. Her nevner jeg spesielt Brad Pitts erkeamerikanske og dåsemiklete framstilling av Aldo Raine, samt Cristoph Waltz’ Oscar-verdige Hans Lando-figur.
Det er mye snakking og lite action i en film som handler om å drepe nazister - og det funker så det suser. Inglorious Basterds handler om jøder som tar hevn, de morsomme situasjonene som tydeligvis kan oppstå når jødene tar hevn, og hvordan det Tredje Riket egentlig kunne ha møtt sitt endelikt. Quentin Tarantino har skrevet en film som gjør seg verdig mine 5/6 nazistskalper.
