(er jeg den eneste som tenker koffert når Speiderne brøler “alltid beredt!”?)

Jeg føler at de siste innleggene på denne bloggen har vært i overkant mye tøys og tull. Derfor slår jeg nå til med et ordentlig substansielt og reflekterende innlegg. Dagen er 10. september 2009 og jeg har noe viktig på hjertet. Og hjertet, det er i seg selv enormt viktig. Det pumper blodet rundt i kroppen slik at ting fungerer som de skal. Spesielt er jeg opptatt av at mine egne ting funker, hvis ikke hadde jeg ikke hatt muligheten til å bry meg om dere andre. Som jeg gjør. Veldig mye. Jeg skal ikke gå av veien for å si det, men jeg sier det likevel: Jeg er et medmenneske. Ikke et medmenneske som deler ut mat til de trengende, lik en pensjonist strør om seg med brød til det lokale fuglelivet, men et medmenneske som setter andre foran seg selv. I den grad de andre ikke får noe mer  ut av posisjonen sin enn meg. Eventuelt skal jeg ha fått noe ut av den tidligere. Så jeg ikke trenger å… ja. Jeg er et medmenneske. Til tider. Men dette skal ikke bare handle om meg!

Det er også viktig å nevne Tjostolv og Moland. Disse “gutta på tur” har fått kjørt seg noe skikkelig der nede i Kongo, og på tirsdag ble de altså dømt til døden. Uten døden til følge, skal vi tro en eller annen høyt oppe i de kongolesiske styresmakter. Det er også informert om at saken allerede er anket, så ingen tårer er nødt til å spilles. Enda. Dessuten synes jeg Tjostolv og Moland ser ut som to ordentlige sleipinger, men dette er selvsagt overfladisk av meg. Støre har formidlet til oss at gutta skal få kommet seg ut av dette gudsforlatte Afrika-baserte landet på et eller annet vis (en eller annen gang), og at vår bistand til Kongo skal fortsette uavbrutt. Anklager om spionasje og krav på 360 millioner kroner er på ingen måte noe tillitsbrudd! Dette er, som Støre sier, to forskjellige saker. Ikke misforstå meg, jeg er enig, men jeg får ikke akkurat et trivelig inntrykk av Kongo-innbyggerne gjennom Dagbladets lille “rundt avisstativet”-intervju. Her er det en kollektiv enighet om at de to nordmennende fortjener å dø, men ingen er helt sikre på hvorfor.

Mitt betimelige spørsmål (fra deres synsvinkel): “HVORFOR IKKE?”

Vel, fordi staten Kongo risikerer å drepe to uskyldige nordmenn på luftige anklager, og dermed bli skikkelig upopulære hos landet som prøver å hjelpe dem. Det er et uttrykk som heter “ikke bit hånden som mater deg”. Her er mitt forslag: “ikke drep to av sønnene til hånden som mater deg, for så å bite den”. Dette er også et godt tips generelt.

Tjostolv "Kongo-Ibsen" Moland (venstre) leker med tanken på å drepe dommeren...

Jeg synes også at det er viktig for meg å snakke litt om virkeligheten. Som konsept. Eller begrep. Idé. Fra et filosofisk perspektiv vil jeg påstå følgende: Alle står til ansvar for sin egen virkelighet. Det finnes ingen kollektiv virkelighet. Selv i den mest sammenknyttede gjeng av religiøst fanatiske sektmedlemmer vil det herske uenighet om et eller annet definerende spørsmål. Det gjelder bare å finne fram til det. Vi har fått et utgangspunkt, og ved å navigere oss rundt i dette miljøet (ev. gullfiskbollen) oppnår vi kontakt med andre virkeligheter. Og vi interagerer med disse livsformene, samt objekter, for å utgjøre eller utforme en TILVÆRELSE. Det er gitte parametre som vi kan velge å bry oss om. Og vi kan velge å ignorere dem fullstendig. Gullfisken i bollen sin vil oppleve noe nytt hele tiden takket være sitt hukommelsesspenn på 2 sekunder. Sånn sett konstituerer SELVE gullfiskbollen et vell av virkeligheter. For gullfisken. For oss finnes det kun én virkelighet for denne stakkars tølperen, med mindre vi er fast bestemt på å gi den et bedre liv.  Her i vår egen gullfiskbolle utvikler vi oss hele tiden, i regi av og i takt med andre gullfisker. Dette er ikke noe jeg har tenkt på i nevneverdig grad, men jeg synes det var viktig å få sagt det.

Forøvrig: Om du mot all formodning -spiser- gullfisken, har du brutt med andre menneskers virkelighetsoppfatning og har dermed åpnet for nye muligheter. Dette speiles i din egen virkelighet ved at disse eksterne oppfatningene av DIN oppfatning etterhvert får en synlig effekt på nettopp din virkelighet. Hvorfor i helvete spiste jeg den gullfisken? spør du deg nå, og avslører en personlighetsbrist vi alle trodde du manglet.

Jeg har det for øvrig helt strålende om dagen. Av ren medmenneskelig natur håper jeg dette gjelder for dere også.

Godt valg!