Tillegg fra november 2009
Jeg husker ikke helt hvor jeg har uttrykket fra nå, men det brukes i hvert fall til å omtale blogging. Hvis uttrykket ikke er etablert, ja da er det noe galt med hodet mitt, så jeg håper for guds skyld at det finnes flere der ute som bruker det. Selv blogger jeg ikke på den måten som (angivelig) blir beskrevet som såkalt sosialporno, men sånn ca halvparten av internett gjør det. Og det synes jeg ikke det er noe galt med. Beskrivelsen er såklart ment for å være negativt ladet – det vil si at den kritiserer risikoen rundt det å utlevere livet sitt – men hva faen, med så mange bloggere å ta av skal man leve et særdeles interessant liv (eller være meget attraktiv utseendemessig) for å bli jaktet ned av 60 år gamle Oscar Heineken. Den gamle ringreven er da selektiv, det får være måte på!
“Stalker-hobbien er ikke hva den engang var: sånn er det når tilbudet blir større enn etterspørselen.”
“Enig Oscar, folka dine blir grundig undervurdert.”
“Jeg går da for helvete ikke etter en hvilken som helst dramaqueen eller loverboy! Potente objekter skal nemlig oppfylle noe så omfattende som de tre gylne krite–”
“OK mister Heineken, jeg skjønner jeg fatter!”
Jeg synes alle bør skrive i vei om livene sine, null stress. Den eneste grunnen til at den godeste Daniel holder seg unna slik type penneføring, er fordi han rett og slett synes dagbokføring er dørgende kjedelig. Skal jeg ha noe å fortelle fra livet mitt, så skal det søren meg være noe av sorten “i dag ble jeg påkjørt og svevde 30 meter gjennom luften uten nevneverdige konsekvenser fordi jeg landet på det åpne lasteplanet til en bil som fraktet ferdig oppblåste hoppeslott”. Jeg stiller visse krav! Men jeg leser gjerne om hva andre interessante mennesker holder på med, så det er en fullt forståelig tildragning. Målet mitt her inne er forøvrig intet annet enn å prøve å oppnå så få tilfeldige lesere som mulig, så jeg kan føle meg mer komfortabel med å vite at totalt fremmede ikke snuser i tankegodset mitt. Det er derfor jeg har en snedig Bloggurat-knapp der nede i hjørnet: den har faktisk vært nede på 6 lesere i døgnet! Sånt gir trygghet.
Ikke det at absolutt alle skal holde seg unna, konseptet ingenting har aldri vært moro. Jeg snakker selvsagt om tilfeldigheter som har søkt på “porno tjostolv moland” for å ende opp på mitt nettsted. Sier kanskje mer om meg enn om dem. En stabil 20 er akkurat passe.
For en gangs skyld: Nå skal jeg ut og jogge, takk for i dag og tjohei : )
Kategorier: ikkekategorisert
Tagget: blogging, oscar heineken, sosialpornografi
Det var disse tankene han hadde i et badekar på toppen av en overhengende klippe med utsikt mot Hardangerfjorden under denne lunkne og døsige sommerettermiddagen i slutten av juni: Livet er som en nyhøstet rotfrukt – knudret, uforutsigbart og potensielt sunt. Ingen fikk noe særlig ut av denne tanken og hans skråblikk på livet gikk hen ubemerket.
Akkurat i dag var det tynt med folk plassert i badekar på pustberøvende utsiktspunkt i den norske flora, det faktisk til en forandring. I det man trodde at folk generelt oppførte seg som folk, så finner man ut at tilnærmet 14 % av befolkningen utstasjonerer seg i badekar på alskens knauser og fjell, regelmessig og av et ønske om selvrealisering, kosmisk innsikt og frisk luft. En dag vil alle mennesker fra tid til annen sitte nakne for seg selv i høyden, og den dagen vil uttrykket ”å oppføre seg som folk” referere til nettopp denne stillesittende aktivitet som tidligere ble praktisert av hygieniske årsaker. Det er en dystopisk tanke.
Men han satt nå der, mutters alene, ett av sitt slag og utøvet sin eksersis i dypet av en mental stillhet som kun fjordutsikt kan fremkalle. En god solnedgang i pittoreske middelhavsomgivelser på en importert mesa – godt plantet i jorden – må være det eneste miljøet som like fullt fordrer til refleksjon over tilværelsen som både idé og tilstand. Ikke bare er livet en knudret, uidentifiserbar rotfrukt som innehar potensialet til å være ernæringsmessig forsvarlig (man kan aldri være helt sikker) men det er også en rotfrukt som en vakker dag finner seg selv, stiller spørsmål ved selvet og ender opp med å utøve svaret i en lufttett forpakning på rad fire i dagligvareforretningen.
Når vi sier at livet går sin gang, så refererer vi som regel til hendelser vi tror det er vanskelig å unngå. Ting som er nødt til å skje for å få noe annet til å skje. Hvis majoriteten av oss mennesker her på jorda hadde utlevd livene våre på premissene til en kjent soppart – la oss si kantarellen – så ville vi ha vært nødt til å leve på døde organismer. Det er ikke til å unngå. Vi vil også måtte finne oss i å bli plukket opp av sopplukkere, som er ute etter noe ekstra på brødskiven. Disse sopplukkerne utgjør minoriteten av jordas befolkning, for resten har som sagt dedikert seg til kantarelltilværelsen. På planeten Jorden er dermed ”livets gang” et uttrykk som beskriver parasittisme og en eventuell fremtid på tallerkenen til en soppentusiast.
Livets gang er relativt. Det er ingen original tanke, den stikker ikke særlig dypt og den hadde helt sikkert brukt Converse og Palestinaskjerf i et velferdsorientert demokrati med skattefinansiert helse – og omsorgsordning. Den lavmælte og smått pretensiøse popjazzartisten Katie Melua sa en gang ”If you were a sailboat, I would sail you” og treffer her spikernakken med det rette hammerhodet: Hvis du lever ditt liv som noe jeg kan dra nytte av, ja da skal jeg faen meg dra nytte av deg – gjerne for å krysse oseaner og verdenshav.
Mitt livs gang er for øvrig en korridor.
Kategorier: skriveøvelse
Tagget: bensinstasjonsfilosofi, rotfrukt, skriveøvelse
Da Left 4 Dead ble utgitt i fjor var det en åpenbaring for mang en vennegjeng. Noen måneder tidligere hadde Army of Two for første gang introdusert et spill ene og alene bygget opp rundt samarbeidsspill mellom to spillere, og nå ble vi kastet inn i en zombieapokalypse der fire deltakere var essensielt for å overleve.
Valve hadde funnet en vinneroppskrift som spilte videre på det faktum at skytespill og zombier er populistisk fluepapir (i forkant av vampyrtrenden som for øyeblikket går sin seiersgang over hele verden). Med et spenstig nytt system for kunstig intelligens, et hittil usett krav til lagånd og en genuin følelse av desperasjon har Left 4 Dead pløyd vei for det uunngåelige: en oppfølger!
Hele her.
Kategorier: spillanmeldelse
Tagget: Left 4 Dead 2, Spill, spillanmeldelse
GOOGLETRANSLATE-VERSJON! Morsomt.
Jeg så en kar som heter Friedrich Makarov Lend på Facebook her om dagen. Han kan faktisk signere alt han sier med FML.
Uansett!
Hver gang jeg sitter på båten og ser fyren som lærte meg kung-fu i seks måneder, så blir jeg nervøs. Mannen har drevet med kampsport siden han var fem år gammel og jeg sluttet uten å si ifra. Hvis han ser meg, hvis det oppstår noen blikkontakt overhodet, så kommer jeg til å bli grovt rundsparket. Heldigvis er jeg en liten oter av natur, og kan den kunsten å snike meg unna opprivende situasjoner. Denne mannen foreslo forresten å massere moren min på kveldstid, mot en litt for beskjeden sum. Også sparket han elevene sine i magen når han skulle demonstrere de forskjellige teknikkene.
Grunnen til at jeg tenker tilbake på dette, er uklar. Det foregår en del saker og ting oppe i hodet mitt om dagen, tydeligvis sammen med frykten om å bli rundsparket av en veltrent Grandmaster fra Libya. Det er vel egentlig ikke frykten for å bli skambanket som er det aktuelle problemet, men frykten for å motta et nedlatende blikk som er med på å understreke at Daniel er en seriøst pinglete fyr. Vik fra meg, skyldfølelse og skam og innøvd drapslisens! 20 % av 600 000 innehar forresten en nevneverdig porsjon selvinnsikt, og jeg håper at jeg er en av dem. Jeg ler jo ofte av mine egne feilgrep, så det burde tilsi en viss tilhørighet til prosentandelen.
Dessuten fortsetter jeg å bebreide meg selv for å snakke svada (pølsevev, hehe). For en gangs skyld føler jeg for å dele det her på bloggen, så alle som leser tenker at “ahh, så han prøver å gjøre noe med det”. Vel, hvorfor tenker dere slik? Jeg prøver aldeles ikke å gjøre noe med det. Ikke enda. Hvis noen kan komme opp i ansiktet mitt og si at “Daniel, du er full av BS” så blir jeg mer fornøyd og tar gladelig utfordringen om å bli et bedre menneske. Selvutvikling er ingen prioritering for øyeblikket, så gå og hjelp deg selv. Nei nei nei, ikke noen andre. Du trenger det mer selv, det skal jeg love deg. Ev. hjelp deg selv gjennom å hjelpe andre. Er det ikke derfor muligheten for velferdsbidrag eksisterer?
Jeg sier mye tull og skal skjerpe meg. Greit.
Ordet “bed” ligner forresten på en seng hvis skrevet i små typer. Og ordet “durkdreven” er en herlighet uten like. Pluss at boken “Voguesville” virker som interessant litteratur. Dypt og uhøytidelig morsomt på samme tid.
Kategorier: ikkekategorisert
Tagget: tøys og tull
“Is something out of the usual, Mr. Adam?”
“Yes.”
“… And what would that be, Sir?”
“Your hair is what’s unusual, Mr. Consultant. It reminds me of a bird’s nest.”
At the age of 14, Mr. Adam lost a dog. The dog’s name was Barker, because it never barked. The name acted as a compensation for what, in reality, was not there. But one day, Barker barked as loud as any dog in the neighborhood would have done. A man in a black suit had run him over and apologized gravely. The man ensured Mr. Adam that the loss would be compensated for. He wrote Mr. Adam a nice, little note saying “5000 $” and:
I am deeply sorry. – Bill Grater
When Mr. Adam returned to his home, no one was there. He yelled for his father. He yelled for his mother. Something turned in his stomach, it writhed and did a series of movements that a bowel should never be allowed to do. He hated himself for feeling like this. He hated his body for telling him stories that a gentle and educated individual working in the health care business should have told him. His instincts were more of a curse than a blessing, Mr. Adam figured. That day, a little boy with a note saying “5000 $” lost both his parents to an escaped fugitive demanding exactly 5000 dollars in cash at the local grocery.
The man had killed them both with an axe before being gunned down by a local police officer. When the little boy didn’t cry his hearts and eyes out, he laughed hysterically. 20 years later, Mr. Adam let out the occasional giggle. Gina Garth, future Mrs. Grater, was laughably dead to him! He couldn’t help it. And he himself had passed on rather violently, too.
The following year, a letter arrived at some doorstep in Silicon Valley, breaking up the universe as one would break up a honey cracker before dipping it surreptitiously into a cup of coffee. Plastic.
I am deeply pre-sorry, Bill. – Adam Garth
Kategorier: novelle
Tagget: mr adam, notat
“Where there’s no people, there’s no country. Welcome to the United States of Zombieland.”
Dette er en film jeg fnøs av første gang jeg hørte om den. Her er en billig zombieslaktefilm som hiver seg på Left 4 Dead-bølgen og skamløst utnytter det merkelige faktum at zombier og vampyrer har blitt populistisk fluepapir – nei og nei og atter nei. Likevel endte jeg opp med å se den, siden det tross alt var DEN STORE KINODAGEN på lørdag. Det store her var at billettene koster 50 kr, altså. En stor dag for kino-Norge!
Grunnen til at denne filmen lykkes for min del, er enkel: Som fortellerstemme og hovedperson har vi den sosialt utilpasse og usikre Columbus, hvis drøm er å legge håret på en jente bak øret hennes. På fritiden – før Zombieland skjedde – spilte han World of Warcraft og drakk energidrikk. Som en følge av at kjære Columbus også har en del fobier og angst utover det å være ute blant folk, har han laget en liste. Man ville kanskje ikke tro at denne gutten ble en av de få overlevende etter katastrofen, fysikk og nevroser tatt i betraktning, men hans forsiktighet lønte seg i lengden. Morsomt!
Denne listen legger lista (…) for resten av filmen, og blir fra tid til annen sitert på skjermen i høyst datagenererte bokstaver. Rule #3: Double Tap – hvis du er usikker på om en zombie er helt død, skyt den igjen. Rule #7: Fasten your Seatbelts – hvis du ikke fester setebeltene dine, er det stor sjanse for å fly ut av frontruten under en ev. kollisjon.
Columbus møtter snarest redneck-cowboy-klovnen Tallahassee, den deilige baben Wichita (+ lillesøster) og reisen deres gjennom Zombieland kan begynne.
Det måtte jo bare være med.
En del kreative mord, litt Billay Murray og en søt romanse senere, så er det klart at denne filmen slettes ikke er søppel. Eller vet du hva? Dette faktum blir etablert allerede i begynnelsen, under åpningstekstene – zombier som jager mennesker i sakte film har aldri vært så artig. Joda, filmen opererer utvilsomt med en form for humor som enkelte vil kategorisere som både ”teit” og “primitiv”, men aldri har denne typen teit og primitiv humor vært fremført på så tilbakelent vis som i Zombieland.
Skuespiller Jess Eisenberg (veldig lik Michael Cera, denne karen) og Woody Harrelson gjør en glimrende jobb med å avlevere punchlines og replikker på så nøkternt og naturlig vis at vi slipper følelsen av påprakkede morsomheter, men snarere lar oss fange i illusjonen om at dette er ekte mennesker som fører en ekte samtale, i all alvorlighet. SPOILERADVARSEL. Mot slutten av filmen, når Columbus sier at Wichita (+søster) og Tallahassee er det nærmeste han noen gang har vært en familie, så ligger det en fortrolighet der som løfter hele greia. Det er morsomt fordi det virker som om han faktisk mener det han sier.
Bottom line: Zombieland er en uhøytidelig, morsom og godt klippet actionkomedie om fire overlevende i et zombieinfisert USA. Skuespillerne passer filmen som hånd i hanske, spesielt Michael Cera-lookalike Jess Eisenberg i rollen som Columbus. Twinkies!
Hardscore: 5 av 6.
Kategorier: filmomtale
Tagget: film, filmanmeldelse, Zombieland
Som seg hør og bør i et spill til Wii, er kontrollen mye av greia med LostWinds. Selve småsneipen Toku styrer man frem og tilbake i de to dimensjoner med styrespaken på Nunchuck-tilbehøret, intet mer intet mindre. Selve kjernen i spillet er derimot vindånden Enril – eller det kvadratformede siktekornet på skjermen, om du vil. Pekeren representerer nemlig alskens blåsevinder, og ved å bevege Wii-fjernkontrollen får man viftet lille Toku videre på sin reise.
Enril kan også interagere med miljøet, som for eksempel ved å tegne opp en «vindstrøm» fra vannet og la strømmen føre med seg vannet til en plante som trenger næring eller en ild som skal slukkes. I tillegg gynger og risler spillets vegetasjon når man ubetenksomt fører pekeren over skjermen, så den konstante følelsen av å være en vindånd, snarere enn en bankeånd, er lykkelig tilstede.
At kontrollen sitter som støpt er det ingen tvil om. Det kreves ikke brede og utmattende bevegelser for å tegne opp en skikkelig hard kuling, og nevnte vindkast fører meg alltid dit og derhen med minimum slingring i monnet. Fanebærer for LostWinds er med andre ord et særs velfungerende kontrolloppsett; et oppsett som løfter et i utgangspunktet ganske så konvensjonelt plattformspill til en høyde der vinden blåser litt friskere.
… siden jeg ikke har så mye annet interessant å si om dagen. Hele greia/saken leses på Gamer.no.
Kategorier: spillanmeldelse
Tagget: LostWinds Winter of the Melodias, Spill, spillanmeldelse, wii
Det første som skjer i EyePet burde vekke et slags moderinstinkt hos selv den tøffeste og mest vidløftige mannsperson. Man får beskjed om å legge det medfølgende Magic Card (et enkelt plastkort med håndtak) på gulvet foran seg. Du legger det pent ned på gulvflaten, som selvsagt er åpen og frigjort for rot eller møbler, og et stort egg erstatter det kortet som engang var. Dette kortet vil heretter representere alle objekter i spillet, være det seg et dusjhode, en hårtørker eller et røntgenapparat.
En ganske nedlatende og barnevennlig professor ber deg i hvert fall ruge på egget, daske litt og være generelt innpåsliten. Jeg kan legge til at professoren snakker norsk, en hyggelig gest som definitivt vil bli satt pris på av spillets yngste deltakere. Etter noen minutter med hektisk arbeid har egget slått tilstrekkelig med sprekker og den søteste avde søteste åpenbarer seg. Si hei til EyePet!
Men alt er ikke en umiddelbar dans på roser og margarin. I begynnelsen slet jeg veldig med å få kameraet til å reagere noenlunde riktig, og måtte gjentatte ganger riste ukontrollert for å oppnå ønsket resultat. Problemet viste seg å være det labre lysnivået i stuen vår, og det løste seg med et par lamper.
Hele saken leses på Gamer.no.
Kategorier: spillanmeldelse
Tagget: Eyepet, PS3, Spill, spillanmeldelse
