Det er så superschmøst å blinge når du cruuuuiser ned gata med Dimmu på basskassa, e9!!?. Det pheteste er å nyte livet og leve ut bohemtilværelsen til det er for sent, så føkk deg. Fine folk er få i tallet, så det er faen meg fint at det finnes shmusepuser som dere, ait. Jeg engasjerer meg for miljøpolitikk ooog røyker bare organisk. LOLSICLE. Nå skal jeg chillaxen med litt kuzedyr og øllings på mezzaninen, sjallabais MIS AMIGOS. Og hvorfor dicker du rundt på sia mi anyways? Sug pikk, mon ami.
Kort oppsummering:
Politisk ukorrekt aka i opposisjon med allmenn oppfatning – SJEKK
Rævkjører et maksimum av skriftspråket – SJEKK
Sper på med fremmedord her og der for å virke mer opplyst enn det som er tilfelle – SJEKK
Oppfordrer leseren sin til å suge pikk og er generelt tøff i trynet med dagligdagse banneord - SJEKK
Kompenserer for sin egen usikkerhet ved å be leseren føkke av enda mer – SJEKK
Generelt kynisk i forhold til andre mennesker, men bare på papiret – SJEKK
Riktignok en helt improvisert tekst, men HVA ER DETTE FOR EN LINGO?! HVA HAR SKJEDD?! Jeg blir faen meg flau på deres vegne og gråter meg i søvn. Det går an å være kul uten å voldta språket med en grotesk blanding av kebabnorsk, muntlig engelsk og ordlyd. Dra nesehårene deres inn i munnen, ned i magen, gjennom hele systemet, ut av bakenden og videre opp på hodet. Blir ikke det en føkkings superschmøs hentesveis? Takk, Kjell Aronsen.
Og mora di blir ikke mann om enn hvor mye hun prøver. TRIST.
Jess, da var det på tide med en litteraturnyterblogg igjen, dertilhørende en kopp med rødvin (ja, kopp!), litt lavmælt nynning a la Erlend Øye, samt nattens mulm og mørke duvende tungt utenfor vinduet lik en dyster væske…
(hæhæ, det virket ikke pretensiøst overhodet! Nå hater jeg meg selv.)
Det er lenge siden en bok har gjort såpass stort inntrykk på meg. Forrige var vel Kollektivt selvmord av den finske ringreven Paasilinna, og før der igjen Deathly Hallows av den godeste J.K. Rowling. Siste bok i Harry Potter-serien, altså. På ett år står jeg kun igjen med tre bøker å erindre, av om lag 20, hvilket vil bety at 80 % av det jeg leser går i glemmeboken så fort permen er lukket. Jeg er tydeligvis en kresen leser og hadde jeg vært forlegger ville litteraturlandskapet vært særdeles steppeaktig og goldt. Boken jeg har valgt å skrive om i denne omgang ble utlest for nøyaktig 10 minutter siden, og står dermed friskt i minnet. På én enkelt natt trålet jeg meg gjennom historien om Toku Watanabe – det er sjelden jeg lar meg rive med såpass av et stykke innbundet fortellerglede. Jeg har så inderlig lyst til å diskutere bokens skjønnhet med noen akkurat nå, men uheldigvis er det ingen i min omgangskrets som leser noe annet enn fantasy. La meg derfor forklare hvorfor jeg er så begeistret for Norwegian Wood (SPOILER-ALERT etter neste avsnitt):
Den eneste boken jeg tidligere hadde lest av Haruki Murakami var Trekkoppfuglen. Selv om jeg på ingen måte satt med store følelser under gjennomlesningen av sistnevnte, kom jeg likevel igjennom de drøyt 500 sidene. Den er både god og ikke god. ”God ”i den forstand at herr Murakami beskriver menneskers sinnstilstand på så visuelt og forståelig vis at man ikke kan unngå å la seg fascinere. ”Ikke god” i den forstand at følelser noen ganger beskrives så svulstig og høystemt at jeg nærmest blir kvalm der jeg sitter. I tillegg er dette en forfatter som tydeligvis er fryktelig seriøs i alt han skriver, og for en fyr som meg kan det fort bli slitsomt. Hovedproblemet i Trekkoppfuglen er likevel den snikende følelsen av at forfatteren ikke har den fjerneste anelse om hvor historien kommer til å slutte. Ikke bare er den mangslungen og kryptisk, den er blottet for det normale lesere vil omtale som en spenningskurve. Jeg er selv ingen litteraturviter eller ekspert på området fortellerteknikk, så det er godt mulig det ligger immatrikulert noen solide fortellergrep og litt historiedriv likevel. JEG opplevde i hvert fall Trekkoppfuglen som en halvveis inn rotete bok som på toppen av det hele munnet ut i en totalt åpen slutt uten å svare på noen av spørsmålene som enhver leser vil stille seg. Det virker som om herr Murakami har skrevet hele greia uten noen særlig baktanke og i løpet av de siste sidene velger å klappe sammen sakene fortest mulig for å rekke et tog eller en kaffetrakter på randen av utbrudd. Jeg leste faktisk et intervju hvor han selv innrømmet at arbeidsmetoden hans er en såkalt ”stream of consciousness” og at han aldri skriver outlines eller detaljerte handlingsplaner før bøker blir påbegynt.
Høres ut som min arbeidsmetode det der, bortsett fra at denne karen faktisk lykkes med det han gjør.
Det skal som sagt litt til før jeg sitter hypnotisert i en stol eller sofa, kun for å lese en historie som aldri har skjedd. Jeg er en falmet bokorm som stort sett leser for lesningens skyld og uten problem kan legge fra meg en forfatters slit og strev med lite annet enn et løfte om å beære det en plass i bokhylla. Norwegian Wood av Haruki Murakami handler om studentlivet på slutten av sekstitallet i Tokyo, og jeg lar meg trollbinde fullstendig. Den skildrer et studentliv overraskende likt det vi ser i dag, og jeg tror boken hadde gjort enda større inntrykk på meg om jeg var student selv. Joda, mye av boken utspiller seg på min aldersbreddegrad, men den essensielle faktoren er universitetet, det altomslyngende jaget etter å finne ut hvem man er her i verden, et liv mellom forelesninger og bokpermer, den plutselige ensomheten, livets trivialitet. Jeg vekslet mellom tungsindighet og optimisme for fremtiden når jeg leste om Torus opplevelser med venner, edel kjærlighet, spontan kjærlighet, selvet, one night stands og depresjon. Han er visstnok en snurrig kar ifølge baksiden av bokens omslag, men jeg synes han virker rimelig normal. Dette er han følgelig ikke sen med å påpeke selv. Han har riktignok ingen stor vennekrets, er ikke et gruppedyr og mangler øvrige besteborgerlige tendenser, men som et menneske takler han de fleste situasjoner som enhver tulling ville gjort. Toru er en sympatisk fyr uten noen spesielle talenter eller ambisjoner her i verden og er sikkert lett å identifisere seg med for mange. Det er derimot ikke hovedpersonen selv som er mest spennende i Norwegian Wood, han tjener omtrent samme rolle som Gordon Freeman fra Half Life: Den lavmælte, konstant lyttende karen som lar historiens egentlige figurer skinne igjennom.
Og de egentlige figurene, ja de var selvsagt hele motivasjonen min for å fullføre dette mesterverket. Den sentrale pådriveren er uten tvil venninnen til Toru, den klinisk deprimerte Naoko (barndomstraumene alene kan ikke ha stått for all jævelskapen). Naoko og Toru har vært venner siden ungdomsskolen, sammen med Kizaku (mulig jeg skriver dette feil). Kikazu, Naoko og Toru var med andre ord et uatskillelig trekløver som holdt sammen i tykt og tynt. Hovedproblemet er likevel nettopp dette: Kizaku og Naoko har vært venner enda lengre enn som så – helt fra barnsben av – men ender opp med å bli kjærester. Ekte, ubetinget kjærlighet, skal det vise seg. Kizaku begår selvmord i slutten av tiendeklasse uten noen som helst indisier på misnøye med livet og vi beveger oss elegant videre til studenttilværelsen. Jeg skal ikke fortelle noe mer om selve handlingen, men det sier seg selv at Naoko blir relativt skadeskutt. Hun og Toru studerer begge i Tokyo og de møtes hver søndag for å spasere uten mål og mening. Dette spesielle forholdet er særs interessant, selv om det tilsynelatende står på stedet hvil. Naoko har dypere problemer enn først antatt og ender opp på en alternativ institusjon kalt ”Ami-tunet”. Hun blir vekselvis lett til sinns og dypt deprimert, hører stemmer i hodet og har aldri klart å bli våt verken før eller etter tjueårsdagen sin, da Toru tok jomfrudommen hennes.
På Ami-tunet blir hun kjent med Reiko, en trettiåtte år gammel gitar – og pianolærerinne som også bærer på et og annet problem. Det involverer et liv hengitt til pianospilling, løfter om en fremtid i grandiose konserthaller og en plutselig dysfunksjonell ringefinger. Midt oppi ruinene av et liv som aldri ble noe av blir hun i tillegg forført av en manipulerende pianoelev som enkelt sagt kjærtegner og fingrer den voksne damen til en hittil uopplevd grad av tilfredsstillelse. Reiko, som er gift med den perfekte ektemann og har barn med nevnte, faller dermed tilbake i et nytt depressivt søkk, og tar avgjørelsen om å skille seg. De har nettopp etablert seg på nytt sted, men allerede nå vil hun vekk derfra. Hun har plaget sin mann lenge nok. Etter dette får leseren kun lære om at hun har tilbrakt syv år på Ami-tunet.
Mens Naoko befinner seg på Ami-tunet sliter Toru med savn og dyptstikkende følelser. Han liker seg slettes ikke på universitet, som han synes er fullt av falske folk og mennesker som virker altfor lykkelige. Etter hvert blir han derimot kjent med Nagasawa og får seg en sårt tiltrengt venn i et ellers så pregløst elevlandskap. Nagasawa er en like spennende fyr som alle de andre synes nå jeg, med sin gjennomførte særhet og ugjennomtrengelige selvtillit. Han er til tross for sine høyst alternative sider en overveldende karismatisk fyr, og er kjent blant elevmassen som en kvinneerobrer av veldige proporsjoner. I en alder av 20 skal han visstnok ha nedlagt rundt 100 damer, men det viser seg fort at det snarere er rundt 70. Denne fyren studerer diplomati ved universitetet i Tokyo og er lynende intelligent. Nagasawa mener at livet er et spill; alt han gjør, gjør han for å sette seg selv på prøvelse. Han er en streber, påstår han, og består alt av opptakstester og eksamener med strålende glans. Karakterkortet hans er en eng av roser og så videre. Nagasawa slår seg aldri til ro med det han har oppnådd. Når han kommer inn på det mest prestisjefylte instituttet for diplomatisk ledelse, setter han i gang med å lære seg spansk. Han kan ettersigelig en del fremmedspråk fra før av, men er stadig på hugget. Når Toru får vite at han satser så høyt på karrierestigen uten egentlig å ha noen kjærlighet for det han gjør, stiller han selvfølgelig spørsmålet ”Hvorfor tar du deg da alt bryet?”.
Nagasawa svarer. Livet er et spill og han vil se hvor langt opp i systemet han kan klatre. Livsfilosofien hans baserer seg i bunn og grunn på egosentrisitet og en overbevisning om at det er en svakhet å slå seg til ro med det man har. Han får med Toru på en rekke one night stands i såkalte kjærlighetshoteller, som tydeligvis er en japansk greie, og er en effektiv kontrast til den langt mer nøkterne personligheten til Toru.
For ikke å ta helt av med forklaringen min her, skal jeg prøve å avslutte kort. For selv om jeg personlig synes alle figurene i Norwegian Wood er like spennende, så er kjernen av historien de to vidt forskjellige jentene som Toru vil vise seg å innlede kjærlighetsforhold med. Jeg har fortalt om den skjøre, klinisk deprimerte Naoko som mister uskylden i en alder av 20, men ikke om den løsslupne studievenninna som faller for Torus særegenheter midt oppi det hele. Navnet hennes er Midori og hun har også opplevd sin porsjon elendighet, om ikke på langt nær så mye som Naoko. Det hovedsakelige ankepunktet hos Midori er hvordan ingen i familien hennes noen gang viste henne tilstrekkelig med omsorg eller kjærlighet og fikk henne til å gå på prestisjerike pikeskoler der hun konstant ble satt på prøve blant andre rikmannsdøtre. Dette har slått tvert om og formet henne til å bli en grovmunnet, slibrig og seksuelt frigjort person i sine påbegynte universitetsår. Midori er i startfasen sterkt manipulerende overfor Toru, men det utvikler seg for hennes del til underkastelse og kjærlighetserklæring. Lysforskjellen mellom den brautende, sexfikserte Midori og den deprimerte, uskyldsrene Naoko blir dermed veldig tydelig.
Vel, nå har jeg fått nok utløp for begeistringen min for en tid fremover, dette ble litt av en pastisj. Jeg anbefaler Norwegian Wood av Haruki Murakami til alle som enhver – spesielt folk i sin studerende periode av livet – og vil veldig gjerne forkynne at dens kvaliteter slett ikke behøver å avhenge av Murakamis tidligere eller nyere verker. Jeg likte som sagt ikke Trekkoppfuglen noe særlig, men Norwegian Wood har jommen besteget tronen som en av mine favorittbøker gjennom tidende.
”Livet og døden er ikke to forskjellige ting. Livet vil vise at det å se kategorisk på livet og døden kun avslører at døden er en del av livet, og at de derfor ikke er motsetninger.” Noe sånt. Fine ting, Murakami, fine ting!
“Når sommeren er her, så er det for varmt. Når vinteren kommer på stell, så blir det for kaldt. Når våren er her, da blir det snart for varmt. Når høsten er her, ja da har det vært for varmt – altfor lenge – og det begynner snart å bli varmere. Men først: En kulde uten like.”
“Ja, rart med det Valdemar, folk klager over de minste ting. Aldri fornøyde, aldri fornøyde.”
“Nei. Og hvis de noen gang får det så bra som ønsket, ja da vedder jeg jammen både fåresilden og gallupknakkeren på at dette også er et problem.”
“Vel, det er jo mye av poenget. Det blir aldri så bra som ønsket – rett og slett fordi ønsket tilstand forandrer seg ettersom forrige ønskede tilstand blir oppnådd. Det er her dårskapen ligger.”
“Skal du ha salt på maten? JA GJERNE. Jeg drysser litt, men neida, det er da vitterlig for lite. Jeg drysser litt mer, og neimen ble det ikke så altfor meget i denne omgang. Hva er akkurat passe, spør jeg nå–”
“Hva er akkurat passe?”
“Hva er akkurat passe. Og joda, svarer tantefanten, det er den mengde som befinner seg imellom “altfor meget” og “vitterlig lite”. Forstås!”
“Humbug. Rent humbug. For denne mengden vil jo variere fra person til person, det finnes ingen konstant passelig mengde med salt. Eller pepper, for den saks skyld. Det blir–”
“Eller kanel.”
“Eller kanel. Det blir som å si at det finnes en mengde mellom “altfor meget” og “akkurat passe” som vil tilsvare beskrivelsen “litt mer enn altfor meget, men ikke akkurat passe” eller “litt for lite til å være altfor meget, men akkurat passe til å være nok for mye.”
“Du taler så altfor sant, min gode Taarschtein.”
“Hvordan kan en påstand være altfor sann, Valdemar? Det finnes ingenting som er mer sant enn sannheten, min venn.”
“Sant nok, sant nok.”
“Tilstrekkelig sant burde det nå være. Disse kranglefantene har jeg sett meg lei på, ta nå med dere dåsemikleriene til et sted der oss rasjonelle mennesker kan unngå å høre på det tant og fjas.”
“Hør: Mer enn godt nok! Mer enn godt nok? spør den blekfete herre, skal jeg redusere den skjenkede mengde? Hva, nei! brøler den talende oberst, men til ingen nytte. Den blekfete herre tapper hans beger slik at mengden blir mindre enn mer enn god nok, og dermed helt ordinært god.”
“Slike snokaktige vertsherrer som vrir og vrenger på språkligheter… om jeg var død, hadde jeg snudd meg rent i graven-”
“Med mindre du lå feil vei allerede.”
“Med mindre jeg ligger feil vei allerede.”
“Nei Valdemar min herre, der slår klokken 12. La oss nu haste avsted til Bella Noche for å drikke oss snydens på hyggebrygg og legge skinnmøy for fote.”
“Er du klar, nu da?”
“Som en Kraakeridende Kamel med en Fortvitret Hettemaake på skulderen! For livet!”
Jeg vet ikke om jeg har skrevet om det før, men i hvert fall: Jeg er en taper. I den betydning at jeg mister ting, altså. For dette kan på sett og vis formuleres som tap. Ikke nok med at jeg mistet mobilen min nøyaktig fire ganger på to måneder (glemt på bussen, glemt på bussen, falt på sjøen under båttur, lusket ut av lommen på et ukjent sted og tidspunkt), men for helgen tre uker tilbake flakset en femhundrelapp pent ut av mine dype lommer. Rundt tre uker før den tid mistet jeg min kjære Ipod Touch og en hvit Mario-lue. Ja, den lua som Nintendo-rørleggeren har som vane for å bekle seg med. Jeg vet ikke hva som er verst - å være Oslo-nattens representant for Sopperiket – eller å la Ipoden sin skli ubemerket inn i hendene på den type slask som følger med på Paradise Hotel og er stolt av det. Men nå fabler jeg, den kan like godt ha blitt liggende igjen på en stol. Den tid den sorg. Grunnen til at jeg på så pent vis oppsummerer denne strømmen av fem måneders ren materiell ulykke er denne:
For to uker tilbake ble jeg dyttet inn i en svart BMW av to friske, unge innvandrermenn som så gjerne ville ha “alt jeg har på meg”. Hvis jeg ikke ga dem “alt jeg har på meg”, ville det få leie konsekvenser. Og konsekvensen ville være en direkte følge av det ytterst uidentifiserbare ”verktøyet” som den ene innvandreren så diskret (så diskret) holdt under jakka. For en målrettet og viljesterk ung herre! Det hele endte med at jeg svarte så mye som “chill mann, ta dette” (jeg er ikke så tøff som jeg ser ut) og overrakte den ivrige mannen mine 750 kroner. Det er så typisk, jeg går da aldri med kontanter! I det sekundet jeg ble skjøvet ut av bilen fór de to turtelduene vekk fra åstedet og jeg bannet mer høyt i offentligheten enn jeg noen gang har gjort. Også klokka tre på ettermiddagen – enten var ranerne stokk dumme – eller veldig desperate.
Denne historien har jeg fortalt litt for mye, men det irriterer meg. Graden av frekkhet, hva! Vi kan vel bare konkludere med at jeg har blitt litt av en taper og skal skjerpe meg. Strategien er enkel: Ta vare på det du har. Hold fokus. Vær en mann. Når jeg om 10 dager får min flunkende nye W995 som en erstatning for det klenodiet av en mobil jeg for øyeblikket ekserserer personlig og forenklet kommunikasjon med (jeg går programfag markedsføring, mind the language), så skal strategien overholdes med blodskutt presisjon. Det er tøft å si, men hvis jeg greier å sende et slikt stykke velernært elektronikk i avgrunnen vil den eneste utveien være å ta livet av meg selv. Det vil munne ut i en tragedie.
Eventuelt skal jeg oppsøke en kursleder og spørre om vedkommende kan holde et kurs om det å ta vare på eiendelene sine. Hvis vedkommende ikke holder den type kurs, skal jeg fint oppsøke en kursleder som skal kurse den forrige kurslederen i det å holde kurs om å ta vare på eiendelene sine. “Stø kurs – et veiledningskurs om å holde kursen under kursveiledning”. Og så videre. Jeg gir meg ikke. Men nå er det jo juletider da, så jeg får tørke vekk tårene og snufse vekk snørra, alt for å ønske omverdenen en GOD JUL. Måtte alle ønsker gå i oppfyllelse og alle oppfyllelser gå i ønsker.
Og for ente gang: Nei, det er ikke tanken som teller hvis man tenker at næsj, “det er jo tanken som teller”. Da er den telte tanken særdeles dårlig tenkt, og tenkeren bør ha talt sine dager og evt. omtenke.
Igjen: GOD HERLIG JÆVLA JUL : D
Denne låta skrev Karen til kjæresten sin – som aldri dukket opp på settet når sangen ble tatt opp. bandet skulle på turné dagen etter eller noe, så dette opptaket ble beholdt og tårene hennes er derfor ekte : ( FAEN. Og ja, selvsagt er jeg forelska i henne!
Guitar Hero revolusjonerte i sin tid musikkspillsjangeren med sine plastgitarer og åpnet opp for et nytt og særs fruktbart marked i spillindustrien. Som seg hør og bør i en turbulent forretningsverden oppsto det dermed en krangel om franchisen og gutta bak Guitar Hero (Harmonix) vendte nesen mot et nytt prosjekt: Rock Band.
I de to siste Guitar Hero-spillene har selvfølgelig den nye rettighetsinnehaveren Activision etterapet gullpåfunnet til den tidligere Guitar Hero-skaperen, med bandspillene Guitar Hero: World Tour og Guitar Hero 5. Med Band Hero har imidlertidig pengesulten tatt fullstendig over og vi får servert en utseendemessig glorifisert utvidelsespakke rettet mot et større publikum og med popmusikk i sentrum.
Omskrivning av Paulo Coelhos “Alkymisten”. Dvs at jeg har endret på noen setninger osv. Skummelt få endringer, faktisk!
Det var bare fire dager igjen til han på ny var i landsbyen. Han var sint og nervøs på samme tid: kanskje hun lå på lur rundt det nærmeste gatehjørnet? Hadde det bare vært flere omreisende gjetere å ta av så ville kanskje ikke appetitten hennes vært så enorm. Han forbannet sine yrkesfeller mens han rappet til Banderas med gjeterkjeppen sin.
- Pytt, hun er da ikke så ille, tenkte gutten med ett. – Jeg kjenner langt verre jenter i andre landsbyer.
Men innerst inne visste han at dette ikke var sant. I de andre byene fantes det kvinnelige bekjente som sugde på øreflipper og masserte armhuler, men disse var i hvert fall sånn høvelig utseende. Han visste at alle gjetere, som alle sjømenn, som alle handelsreisende, kjente til en landsby der det bodde et menneske som kunne drive dem vekk fra sivilisasjonen og ut på vandring igjen. De kalte seg frie og franke, men var egentlig byttedyr på flukt.
Det gryet vakkert av morgen da gjeteren pisket sammen sauene sine og tvang dem østover, mot solen. ”De greier aldri å ta en beslutning,” tenkte han. ”Isåfall ville de vært borte som dugg for solen innen nå.” Det eneste behovet saueflokken hadde, var mat og vann og krimlitteratur. Så lenge gutten kjente til de beste beitemarkene i Andalusia og sørget for å ha en mordgåte på innerlommen, ville de alltid være hans venner. For dem var det likegyldig om de ble slept av sted over tusser og troll, kastet ned fra trær og tråkket på tærne. Ikke forstod de menneskenes språk, ikke fikk de drikke vin eller filosofere. Disse dyra var tilfreds med mat og vann, enklere ble det ikke. Til gjengjeld ga de raust av seg selv; de holdt ham med selskap, ga ham ull og – iblant – kjøtt å spise. Det hadde vært en del intern diskusjon i saueflokken vedrørende Santorinis evne til å drepe en venn for et enkelt måltid, men Iglesias dysset det ned og påpekte at disse ekstremitetene sjelden inntraff.
”Hvis jeg plutselig en dag bestemte meg for å drepe dem en etter en, ville de ikke forstå hva som skjedde før det var for sent,” tenkte gutten. ”De stoler ikke lenger på instinktene sine, bare fordi jeg fører dem til mat og vann.”
På samme tid breket Enrique og Antonio lavt seg imellom, de diskuterte hva de skulle gjøre hvis gjeteren en dag bestemte seg for å drepe dem. Selv om han var sjefen, var han definitivt flokkens fårekledde ulv.
Gutten stusset litt over refleksjonene sine. Kanskje den forlatte kirken hadde smittet ham med en forbannelse, kanskje den rosemalte kommoden der inne bar på en ugjenkallelig ondskap. Kanskje det var den som hadde fått ham til å drømme den samme drømmen om igjen og gjorde ham unødig aggressiv overfor følgesvennene sine, de som var så trofaste. Han drakk en slant vin som var igjen fra gårsdagens kveldsmåltid og bygget på videre med noen gode slurker av lommelerken. Om noen få strakser sto solen på sitt høyeste og da ville han ikke være istand til å beinfly etter dyra sine over verken marker eller enger, så varmt var det. Spania holdt siesta i denne perioden under sommerstid, folk lå strødd rundt i gater og veier som blader fra en platanlønn.
Varmen ville nok holde seg til godt utover kveldstid, uheldigvis for han som måtte slepe på en tung gjeterkappe.
Jeg ser lyset, eg sjå ljoset! I begge ender av tunnelen ffs. Super Boost Ecstasy! Tenkte det var på tide. Happy Great Fun Overload! Det blir vel ikke for mye av det gode ? Ja, Jo. Nå er det på tide å ta seg sammen. Se:
Det eneste som bekymrer meg er at russebilen vår muligens ikke har frostvæske og dermed går ad undas før vi i det hele tatt har prøvekjørt den i mer enn 200 meter. Og da blir det jo ikke noe Free Candy/Candee/Candi! Ev. Warthog. Dessuten vil den ikke i førstegir, så bilentusiasten artig-Lars påstår at clutchvaieren må byttes. Og hvis det er metallspon i motoroljen, så er det definitivt fare på ferde.
