SKRÅBLIKK

En syk taskenspiller rapporterer inn mellom spytokt og feber for å piske Tiden videre, mitt navn er Daniel. 

(Tiden i dette tilfellet legemliggjort i form av en hårløs katt, for visualiseringens skyld. Se gjerne for dere Daniel som en småvokst og lettkledd herremann med hentefrisyre, stolt innehaver av tillitsbedriften Ærlige Erlings bruktbilservice og ivrig gravrobber på nattestid. Ahh, også i en blomstereng, i en blomstereng: Middelaldrende bruktbilselger med kinky garderobe pisker en hårløs katt gjennom en fargerik blomstereng, for så å tilsmusse dine besteforeldres gravmonument med en oppisket Cornish Rex! SYK, JEG?).

Usmakelig allegori til side, i går fylte jeg 19 og siste året som tenåring er i gang. Snart er jeg i “tjueårene”, snart er jeg student og uavhengig. Ærefrykt er ordet, ærefrykt! Etter å ha vært på utdanningsmessa for noen dager siden virker det som om verden er et fruktfat (evt en finplukket godtepose, plukket av den type menneske som tar seg god tid foran løsvektområdet og hadde latt helvetes ilder rive med seg resten av butikken før et litt mer spontant valgmønster ble satt opp som prioritet). Det er så mange muligheter å ta av, spesielt for en som ikke er 100 % sikker på hvor planene ligger. Jeg har et snev av motforestillinger mot folk som har en predefinert skinnegang allerede fra ungdomsskolen av, for selv er jeg tilhenger av en litt mer åpen og impulsiv livsstil, carpe diem om du vil. Men sånn er det ofte, selv den mest forståelsesfulle er ikke glad i det som viker totalt fra ens egne preferanser. Men jemini, dette er jo et viktig valg. Det er ikke noe jeg burde ta på sparket om enn hvor glad jeg er i mentaliteten, så derfor har jeg endelig begynt å tenke enten eller:

Ett år på Nansenskolen i Lillehammer med skrivekunst som fokusområde. 

Bachelor i idéhistorie og filosofi på universitetet i Oslo.

Forfatterstudium i Bø.

Bachelor i lingvistikk på universitetet i Oslo.

Skrivekunstakademiet i Bergen.

(Journalistikk et eller annet sted??)

Førstnevnte er en folkehøgskole og gir meg egentlig ingenting annet enn erfaring. Det blir så å si et friår, hvilket ikke er uvanlig å erverve seg i disse tider. Forfatterstudiumet i Bø og skrivekunstakademiet i Bergen er bejublede institusjoner som jeg egentlig ikke tør å feste noe håp til. Jeg har aldri tvilt på evnene mine, men som realist ser jeg hvor mange som ruger på talent innen skrivekunsten og avviket i antall søkere kontra de som faktisk kommer inn. Jeg skal selvsagt prøve meg på dem begge, men forventer det verste. Eller, ikke det verste (som jo er et evig liv i smerte og ensomhet). Min innstilling er ofte som så at “det kunne gått verre”, et personlighetstrekk det er lov å hate meg for. Det jeg har notert på blokken er at alle mine ønskede studier nærmer seg så lite matnyttig som det går an å få det. Jeg skulle ønske at jeg var en av dem som sikter på å bli siviløkonom eller direktør i et mellomstort firma, helt oppriktig, men til det er min sjelelige streithet langt på vei tilstrekkelig. Okei, dårlig forklart. Den venstre hjernehalvdelens innflytelse har i hvert fall blitt større enn ønsket! Kunstferdighet reddet aldri verden, stikkord: Kitsch.

Det snedige midt oppi alt dette er at jeg sterkt vurderer å oppholde meg tre uker i Magaluf (?) for å skaffe formell utdanning som bartender. Tre uker! Da er i hvert fall studentjobben i boks. Og for å opprettholde frigiditetsnivået som tidligere og dagens innlegg har etablert, så avslutter yours truly med litt høypotent nerdefór:

http://members.verizon.net/~vze3fs8i/hist/hist.html

Er det ikke vakkert?!