Ripsbukser og andre snuskvekster

Sitatet er fra Kafka på stranden (en umåtelig stilig bok som anbefales her og nå) og får meg av en eller annen grunn til å smile aldri så lite. Setningen eksisterer opprinnelig ikke i en kontekst som tilsier munterhet av noe slag, men like fullt blir jeg småglad. Å kalle dyreanalogier for en fetisj er kanskje å gå litt langt (det ville gjort skam på min lange rekke av øvrige fetisjer, grr), men jeg synes nå at de er artige saker. En pønskende kråke, altså. Fordi kråker har et skjær av dypsindighet der de sitter på sine bryske grener og lar vinden skake sine gråsorte fjær, alt innhyllet i en nærmest nonchalant likegyldighet. Derfor er kråka pønskende; mon tro hva den pønsker på? Disse kråkene, disse kråkene. Når en kråke setter sin plan til livs er det umulig å si hva som vil skje. På samme måte som luskende røyskatter, syndige bøfler og fordomsfulle kaniner er vanskelige å sette fingeren på. Det er ikke engang analogier, for samsvaret har gått tapt for lenge siden. Ifølge Owen Wilson er Mr. Chan en “liten kinesisk oter”, det gir jo mening, men helvete heller, mine lussekatter har løpetid om høsten. Og lussekattene jakter bollemus, det er en kjennsgjerning. Indianerne er flinke på dette her: hva med luntende moskus, sittende ugle og løpende bjørn? Fine kallenavn alle tre, selv om jeg tviler på at Sittende Ugle peker til noe særlig tøffere enn en betenksom og innesluttet fyr som liker å… sitte. Det er liksom området hans, kompetansefeltet. Å sitte. Og Luntende Moskus? Han har et eget talent for å virke tyngre enn han er. I motsetning til Løpende Bjørn, hun er lett på føttene og tar syvmilssteg, men er samtidig gyvende ukritisk når det kommer til intimbarbering. Dyrelivets bohem må forøvrig være koalabjørnen: En rolig og alternativ kunstnersjel som røyker sigaretter, ser på utenlandsk film og kaster bort dagene på kafé. Koalabjørner har en egen plass i mitt hjerte. Kynismen (alle koalabjørner er kyniske, samt veldig ofte fiendtlig innstilte overfor Melodi Grand Prix) deler den for øvrig med dovendyret – for tro meg, et dovendyr er aldri lett til sinns. Dog er de ei mer sørgmodige og nedadgående enn tidenes emoplysjdyr, selveste Tussi fra Ole Brumm.

Fra nå av er mitt navn Dypsindige Rev, og jeg har en advarsel til deg: Se opp for innsiktsfull elg og mystiske rådyr. De kan ha et og annet for seg.