At mine drifter har vært direkte tvilsomme den siste uken er det i hvert fall ingen tvil om, og her har du den komplette oversikten. Det er viktig for meg å vite at du ikke bryr deg – sånt bryr meg.

- jeg har skrevet min første roman, “Kampen min”. Den handler om tilværelsen i det beinharde miljøet på Fagerstrand (Nesodden) og alle de hverdagslige tingene som etterhvert vil utgjøre meg som individ. I beskrivelsene mine er jeg rå og ærlig, helt utilslørt og åpen. Det ene kapittelet handler for eksempel om mine opplevelser rundt onani og bærplukking. Jeg kan forsikre deg om at alt jeg skriver er hentet fra mitt eget liv og er 120 % sant. Her er et utdrag, en ekte Knausgård-pastisj:

Jeg var sliten etter gårsdagens fyllekule. To tønner 96 % hadde gått med, og jeg var den eneste som hadde drukket. En rask tur til Himalaya viste seg heldigvis å ta knekken på de verste tømmermennene, sannelig gjør luften på toppen av dette majestetiske fjellet underverker for en bakfull forfatterskikkelse. Når jeg så kom hjem, etter å ha ryggsvømmet over Nordsjøen, ringte telefonen min. Ring, ring, ring. Det var Ida og Frida, to gode venninner av meg. De kjedet seg for øyeblikket og lurte på om jeg ville praktisere lidenskapelig sex med dem, i tur og orden. Døra traff meg i ansiktet på vei ut… faen. Fy faen. Dører er noe herk, tenkte jeg.

- jeg har danset crump med Barack Obama i kjelleren under Det hvite hus og fått audiens med den åndelige tilstedeværelsen av Mahatma Gandhi. Sistnevnte manifesterte seg på kjøkkenbordet mitt og kunne meddele at han vil kaste fra seg alle prinsipper om pasifisme til fordel for å gi Alexander Rybak en ljomende smekk på kinnet.

- jeg har begynt med lommecurling. Dette er en sport ikke ulik vanlig curling, bare i mindre skala.

- i en plutselig bølge av forakt for etikk og moral har jeg sendt hatmail til UNICEF, spist masse kjøtt og rigget til fire barnehjem med eksplosiver. Jeg trykket på detonasjonsknappen til lyden av Tom Jones’ Sex Bomb og kjørte inn i solnedgangen på en knallrosa Harley Davidson. Det blir vel unødvendig å presisere at jeg kjørte over 12 altergutter på veien.

- jeg har møtt opp frisk og glad på salsakurs i regi av Den spanske ambassade, men fant fort ut at det handlet om dans og ikke taco-tilbehør. Skuffelsen sendte meg ned i en spiral av sorg og fordervelse som munnet ut i en one night stand med dronning Sonja.

Dette bildet beskriver sinntilstanden min på stedet hvil

Min kritikk av folk treffer hardt fordi den er bred og generaliserende:

- jævla rånere. Her putrer dere rundt på bygda i de egenmodifiserte bilene deres, snakker motoriserte kjøretøy, drømmer motoriserte kjøretøy, ånder motoriserte kjøretøy. Det er slike som deg som stadig senker fartsgrensa og hever forsikringsprisen for andre unge sjåfører!

- jævla posør. Du kler deg i skinnjakke og loffer rundt i Converse, er bleik og sliten og alternativ, men hører likevel på Lady Gaga mens du drikker svart kaffe som alle oss andre.

- jævla bohem. Du sitter på kafé hele dagen, skriver i notatblokken din og røyker seks pakker halvdøgnet for å roe nervene. Kynisk til tusen, og ute av stand til å skjønne at det er folk i dress som får jorden i bevegelse.

- jævla bimbo. Du greier deg her i verden fordi du er søt og pen, det har gitt deg muligheter du ikke fortjener. Om et par år er du gift og har barn, du har blitt stygg og mangler plutselig tyngden for å gjøre noe som helst. Burn!

Et paradoks i et paradoks i en selvmotsigelse, ømt pakket inn i et risblad av underbevisst selvforakt, er det faktum at jeg selv synes idiotien regjerer. Det er tydelig at jeg befinner meg i en trygdebudsjettert og omtåket overbevisning om at mitt korstog er å bekjempe idioti med idioti og dumskap med forkledd idioti. Er jeg ikke en munnhugger av verste sort, så er jeg i hvert fall en fordømt en til å kverulere istykker alt som måtte være mer politisk korrekt enn “jihadjøde” og legalisering av rusrekka. Fordi jeg er anonym kan jeg sparke vilt i enhver retning og kanskje driste meg til å omtale folk flest som vandrende kjønnsorganer og etterlatenskaper fra incestuøse kameler.

Jeg er Ansiktsløs og dette er internett. Faens folk esse. Ser dere hva jeg gjorde der?

ARGENTUM BACULINUM* 

Det legger seg i tepper på paviljongen. Virvlende hvitt fra dynete bølgetopper, nennsomt på gang i luftige sprang. Det er ille når det er som verst, hvisker vinden. Det er helt jævlig, istemmer den knirkende grana der øverst i bakken. Nå vil ikke barna leke der lenger, den er nærmest borte i pudder og paljett. Ingenting gir mening lengre, hvisker vinden. Ingenting har aldri gitt mening, bemerker bjørka, den pedantiske bjørka, kverulanten her i bygda. Der har lite å si hvor man snur seg, alt er hvitt og skarpt og utilgjengelig. Jeg blåser i crescendo, klukker vinden. Bekken er raskt ute med å påpeke at ingen vind ei kan klukke, dette er forbeholdt de sildrende vannormene der under seinvinterens tynne islag. Det er en eiendommelig stemme som bryter isen, likeså den figurative som den bokstavelige: det finnes ingen tomhet uten innhold. Det fokker opp som verst inntil hjørnet ved garasjen, men det er ikke garasjen som peser ut slike eiendommelige ytringer. Det kan ikke være garasjen. Lufta er støyfull og prikkete, men signalene snor seg inn i den kollektive bevissthet lik en orm i sin nabos bol, et slangetokt: det finnes ikke noe midtpunkt uten yttergrenser. Grana knirker og knekker på sitt sedvanlig granete vis, den vrir på sine røtter i ubehag. Bjørka, nå en særdeles skeptisk bjørk, brekker seg i kvalme mens den kvister sine greiner. Den hule og mørke stemmen treffer nerven som en bassfylt eksplosjon fra jordens indre. Etterdønningene er skjelvninger i asfalten som forrykker bølgetoppene, forskyver teppet. Hvert punkt er et sentrum. Hvert punkt utgjør et helhetlig sentrum. Alt består av tusenvis på tusenvis med midtpunkter. Bekken sildrer mer voldsomt enn før. Med fuktig avsmak plasker den klart ifra sin mening om jordens indre, men det er lang vei til havet.

Det brygger opp til en kveld man helst ikke vil glemme. Det brygger opp til en kveld man vil holde i emning helt til skjelvningene har opphørt. Byen virker vakuumpakket, bygningsarbeidere høres i det fjerne, gliper av lys fremhever støyen i lufta. Du tenker at nuet sjelden funker, og hvor du egentlig befinner deg. Når det fokker opp som verst er det ikke bare grana, bjørka og bekken som føler seg perifere. Jaja, sier du. Jaja.

*det betyr faktisk “stokkenes argument” på latinsk. Passet bra, hva? Iz Google.

Hun Susanne Sundfør synger fantastisk, forresten!

En plausibel teori, Benicio, vi bøyer oss alle i støvet.

For å undersøke mer av omstendighetene rundt brorens drap, drar Benicio ned til en gjeng med skitne sigøynere. Anthony Hopkins (faren til Benicio del Toro) prøver å gi sønnen tidenes råd. “Fun fact, Andrew: Det er fullmåne i kveld. Ikke dra ned til de skitne sigøynerne i den mørke skogen, jeg vil ikke miste enda en sønn. Det kan for eksempel hende at du blir forsøkt drept av en varulv.” Benicio del Toro ser like alvorlig ut, nå også litt trassig.

“Nei pappa… jeg kan ikke vente til i morgen, selv om det vil fri meg fra tonnevis med smerte og lidelse… ” Ulvehyl avspilles i bakgrunnen.

Sånn går det når kvinnen vil ta ut skilsmisse. HAHAHH

Gravalvorlige Benicio drar ned til sigøynerne og lausungene, en varulv dukker opp og neste dag begynner det obligatoriske oppløpet mot antropomorfe tendenser. På dette tidspunkt har vel omtrent alle i salen skjønt hva som vil skje i resten av filmen. The Wolfman er uhyre dårlig, folkens.

Den er så klisjéfylt at selv den mest besteborgerlige av oss vil knekke i leddene, skuespillerne er så uengasjerte at det ser ut som de skjuler et gjesp gjennom hver bidige scene (til og med Benicio kjører pliktløp!) og plottet… vel, la meg bare si at du får se en varulv rive av seg genseren (akk, nå må han kjøpe seg ny genser før neste fullmåne, det skal ikke være lett å gå amok i ulveskikkelse).

Jeg vil gå så langt som å si at Jacob Black i homoerotiske Twilight er en bedre varulv enn hva The Wolfman noen gang kommer til å bli. Han har i hvert fall innsett at det å ha på seg t-skjorte er nytteløst. Benicio: FUCKING POSER.

2/6

(slipper bunnkarakter pga smertefull forvandlingsscene og en del fine landskapsbilder)

Glem legenden om Atlantis og gullbyen Eldorado. Vår tids svar på dem begge er Rapture, en forfallen undersjøisk metropol med farer og skjønnhet lurende rundt hver en krinkelkrok. Grunnleggeren Andrew Ryan hadde en klar visjon da han først dro ned på havbunnen: i denne byen er du helt og holdent din egen lykkes smed. Det finnes ingen politiske dampveivalser som begrenser individets spillerom, her kan kunstnere og vitenskapsmenn uforstyrret forfølge sine drømmeprosjekter og rettmessig nyte dets frukter.

Ryans drøm om en fristat akslet på liberalisme i sin reneste form viste seg dessverre å gå rett vest. For å være ordentlig morsom kan jeg si at han egentlig hadde tatt seg vann over hodet fra begynnelsen av. Selv en visjonær med tunnelsyn kan forutse den nedadgående skjebne til en fristat utelukkende bebodd av rufsete bohemer og vitenskapsmenn, og det hersket snart totalt kaos.

I Bioshock 2 er vi med andre ord tilbake i et av tidenes mest atmosfæriske spillbyer for å få klarhet i de ubesvarte spørsmålene fra forrige gang. Det føles nesten litt hjemmekoselig.

Og hele leses selvfølgelig her.

Fra nå av er mitt navn Dypsindige Rev, og jeg har en advarsel til deg: Se opp for innsiktsfull elg og mystiske rådyr. De kan ha et og annet for seg.

Ja, også benytter jeg sjansen til å hilse min faste kulissleser Linn, hvis ufortrødne støtte til bloggen er en moskus blant bøfler… og diamant blant gråstein.

Hør, hør:

Fastlåst i et liv som ikke ser ut til å gå noensteds? Lei av de samme rutinene fra åtte til fire hver bidige dag?  Går du på ren automatikk, følger du en oppskrift, er du fanget i limbo? Tyler Durden har løsningen.

Fight Club – kjemp for livet

Dørene åpnes. Inn stiger livsstilsguru og slåsskjempe Tyler Durden ikledd sin karakteristiske slåbrok i rød flanell. Rundt ham står 20 skeptiske tilhørere med armene i kors, alle tilstede på oppfordring fra sine arbeidsgivere. “Når jeg ser alle disse mistroende ansiktene her i kveld…” begynner Durden. “Så ser jeg også porselen.” Rastløse føtter gir gjenlyd i det sparsomt belyste lokalet. “Ett steg i det samfunnet anser som feil retning, og dere faller. Knuser.” Tyler Durden stopper opp, ruller hodet og knekker i fingerleddene. “Fight Club er et konsept som ble unnfanget natt til søndag da jeg så vilkårlig ble kastet inn i et barslagsmål med en mann i tjueåra” fortsetter herr Durden. “Det er en idé og det er en åpenbaring.” Lang pause. En utålmodig tilskuer rekker opp hånda. Tyler peker. “Ja?”

“Hva er det egentlig dette kurset går ut på, herr Durden?”

Fight Club er ikke et treningsstudio. Fight Club er ingen institusjon. Fight Club er aldri en hobby. I Fight Club opererer vi med tre grunnregler: 1) Du skal helst ikke snakke om Fight Club, 2) Hvis du snakker om Fight Club, husk å ordlegge deg i positive vendinger, 3) I Fight Club er t-skjorter 100% fy-fy. Fight Club bygger på grunnfilosofiske verdier som individets frihet og statsfiendtlige holdninger som anarkisme. Fundamentet i ideologien er individets rett til å gjøre hva som enn kreves for å bekrefte sin egen eksistens. Fight Club har lokaler i Oslo, Trondheim, Stavanger og Drammen, i tillegg til et knippe privateide sentre i Finnmark. Tyler Durden er et symbol på den voldsomme kraften som ligger undertrykt i oss alle. Han er her for å kontrollere den. Gi oss en indre ro.

I Fight Club møtes medlemmene for å slåss. Det er ikke lov til å drepe hverandre, men skambank er det åpent for. Fight Club tar ikke konsekvensen av eventuelle dødsfall som følge av skader pådratt under Fight Clubs jurisdiksjon. I lugubre lokaler møtes forretningsmenn, barnehageassistenter, regnskapsførere, pressetalsmenn og frisører for å slippe løs demonene sine. De kommer fra bedøvede tilværelser med klart oppkrittede grenser, men her i Fight Club fjerner vi den bedøvelsen og åpner opp for smerten. “Etter at jeg ble medlem i Fight Club har vitaliteten min steget skyhøyt! Jeg er atter glad i livet!” sier en av våre tidligere medlemmer. Han døde i fjor som følge av indre blødninger, legene konstaterte grov vold som dødsårsak.

For en startsum på 6000 kroner* får du navnet ditt tatovert på ryggen til den blekfete herre som tilfeldigvis er medlemslisten vår, og blir del av en landsomspennende livsstilsbevegelse med økt livsglede som fokus. Slå et slag for ditt eget liv med Fight Club og kjenn på altet slik det var før valiumet “sivilisasjon” ble injisert i den kollektive blodåre. For mer informasjon, besøk våre nettsider eller ring oss direkte på telefon 234 765.

*pluss 3000 per semester, inkl. risikotillegg (ethvert medlem utgjør en tillitsbasert risiko)

Fight Club – bekjemp tanken om stat og system… ved å systematisere og statliggjøre tanken om å bekjempe tanken om stat og system

En såkalt rein ”stream of consciousness” har ikke så veldig mye verdi for noen andre enn den som skriver (med mindre forfatter har god orden på hodet sitt), så ikke forvent noen gode poenger eller skarpsindigheter utover det rent bokstavelige. Jeg har slått meg til ro med at jeg egentlig vet ganske lite om verden rundt meg, men ikke for lite til å ta for meg underfundigheter utover det trivielle. Slik humanistisk tankegang er skammelig innsnevret og hemmende og jeg synes det blir altfor lett å referere til religion eller besteborgerlige doktriner i retning ”universet er stort, så det er fullt mulig at det er NOE der ute”. Latskap. Akkurat dette er en trygg og sikker mening som de fleste støtter seg til og synes er tilstrekkelig, så da foretrekker jeg nesten en ”tror du på romvesener? Hah! Og Michael Jackson danser omkring på månen, hånd i hånd med prinsesse Diana!”. Jeg anerkjenner for så vidt at man er likegyldig vedrørende temaet, men da skal du være klar i din likegyldighet. Og hør, hør: Betydningslære burde aldri fortelle at man er nødt til å flette opp mindre floker for å begi seg ut på de største knutene – til det er rett og slett de små flokene for mange. Vær i hvert fall fornuftig nok til å åpne opp for noen tanker som er litt utenfor rammen også, det synes jeg teoretikerne fortjener. Vår følelse av rett og galt og ufornuftig er ikke nødvendigvis en fasit (ikke at det er noe nytt). Stakkars Friedrich August von Hayek ble utstøtt i nærmest hele sitt liv pga sin klokketro på det frie marked kontra det statsstyrte, men nå i dag er det allment anerkjent at han stort sett hadde rett (takket være skarpskodde Margaret Thatcher). Jeg pretenderer ikke å sitte på så altfor stor kunnskap innen økonomihistorie, men det er et fint eksempel på at de som tør å utfordre normen er de samme som blir genierklært i ettertid. Sokrates ligger vel som en hvisken i bakgrunnen hos de fleste just nu.

Poenget er egentlig bare at man bør tillate seg å tenke uten hensyn til grensene for hva som er ”ufornuftig” og ”fornuftig”. Dette er to sider av samme sak og en eller annen dag har oppfatningene endret seg. Det er kjipt å følge reglene hele sitt liv, for så å oppdage at reglene er endret. Jeg sier dog ikke at en uavhengig tanke er lett å få tak i. Alt er relativt. En totalt uavhengig tanke finnes ikke. Alle synspunkter og såkalte sannheter er basert på tidligere synspunkter og sannheter, om enn hvor langt fra hverandre. Som smartingen Einstein sa: Kreativitet er evnen til å skjule kildene sine. Sånn sett går egentlig hele bekymringen min ut på subjektivitet og meningsytring, det å vri på synspunkter og sannheter, det å gjøre seg opp en egen tanke rundt en annen tanke, istedenfor å gjøre andres tanker til sine egne. Det jeg skriver nå har sitt opphav i meg, men også noe utenfor selvet. For å plukke opp tråden om det overjordiske: At ekstraterrestrielle skapninger eksisterer, tviler jeg ikke på – i hvert fall ikke i denne verden (tvilen, altså). Men hva er grunnlaget for denne meningen? Jeg tenker som så at planeten Jorden ikke kan være alene om å være den eneste planeten med et fungerende økosystem, og dette er basert på menneskelig fornuft.

Men hvorfor skulle menneskelig fornuft ha noe å si for resten av universet? Kanskje er vi alene, kanskje er ikke universet bygget opp etter den fornuftssansen vi mennesker har lært oss å kjenne, kanskje er sannsynlighet irrelevant? Dette er absolutt ikke ledende spørsmål, jeg har selvfølgelig ingen peiling. Dette er tanker som kanskje vil fremstå som helt bak mål, men hvem har bestemt det? Her sitter jeg og påstår at alle de sannheter som mennesket har etablert siden tidens begynnelse kanskje er totalt feilaktige i forhold til hvordan evt andre livsformer tenker, og jeg har ingen annen bakgrunn for det enn en ledig kveldstime og et glass frisk appelsinjuice. Det er likevel tenkt før. Mange har tenkt det samme som meg. Grunnen til at romvesenene i Avatar er bygget opp som lettere humanoide og med et stammesamfunn vi kan kjenne igjen, er enkel: Hvis man skal lage en sci-fi som favner bredt, må alt det utenomjordiske ha en viss form for menneskelighet ved seg. For at vi skal forstå det, for at vi skal identifisere oss med det. Vi har rett og slett lukket oss så mye inn i vårt eget system og våre egne rammer at det ukjente blir ubegripelig.

Dette ble mye raptus og svada til hulter-bulter, slik går nu dagan. Og merk det, i løpet av denne teksten har jeg kanskje fått omløp for en del tanker, men ikke en eneste av dem er selvpålagte. Den eneste må i så fall være innlegget i seg selv. Husk alle barn, Adams’ ord: I det øyeblikket spermasetthvalen ble til en petunia, tenkte den ”åh nei, ikke igjen…”. Hadde vi visst hvorfor spermasetthvalen tenkte akkurat dette, hadde vi visst mye mer om universet enn det vi gjør i dag.

Apokalypse nå! Nirvana senere! Peace out!

Helloiii
My name is jane, i saw your profile today and became intrested in you,i will also like to know you the more,and i want you to send an email to my email address so i can give you my picture for you to know whom i am.Here is my email address(fugarjane0@yahoo.co.uk) believe we can move from here!I am waiting for your mail to my email address above.(Remeber the distance, colour or language does not matter but love matters alot in life.(fugarjane0@yahoo.co.uk)

Helloiii til deg også, Jane!

Selv om du verken adresserer meg ved navn eller kallenavn (som strengt tatt burde vært hentet fra dette ukjente nettstedet hvor jeg tilsynelatende har opprettet en profil), så blir jeg likevel grepet av den ektefølte e-posten du nå sender meg. Interessen for undertegnede er stor – det skal jeg ikke legge skjul på - men du vinner fram ved å gå rett på sak. Min tanke: Midt i blinken, dette er en kvalitet jeg gjerne ser iboende i min fremtidige partner! Verden er et stort og skummelt sted, men noen ganger er man nødt til å ta en sjanse for å oppnå det man ønsker.

Du har helt rett, Jane: Avstand, farge og språk har mye å si, men kjærlighet desto mer. Med dette svaret håper jeg å motta et bilde av deg for videre interesse, så kan vi helt sikkert ta det derfra. Vedlagt i et oversiktlig Excel-dokument ligger også mine adresse- og kontoopplysninger, så i tilfelle du skulle føle trangen for spontan avreise hit til Norge, dekker jeg alle kostnader som måtte oppstå. Jeg er selvfølgelig åpen for å finansiere en eventuelt uforutsett nyretransplantasjon og/eller amputasjon av betente lemmer i tillegg, det er en kjennsgjerning at skjebnen er lunefull.  

Jeg bor alene med mine tre marsvin i et rekkehus på Sotra - dørene er alltid åpne, kjærlighetsbuketten klar til å blomstre.

Sees i en lykkelig fremtid!

Kjærlige hilsner,

Daniel

Vi mennesker har visse uforanderlige og predisposisjonelle trekk som gjør oss til, nettopp, mennesker. Det er derfor Shakespeare fortsatt nytes. Og det er derfor selv den mest pripne kan konkurrere med den minst dannede når det gjelder å la seg underholde av en god actionfilm. Uten å sparke likestillingsaktivister i livmoren (hm?) sier jeg også at dette hovedsakelig gjelder for menn. Actionfilmer er laget av menn – for menn. Urinstinktet ligger og ulmer. Uansett hvor androgynt samfunnet er og vil være, så er vi alle gravide med et urinstinkt som ligger og putrer: Menn vil enten denge hverandre, skyte forsvarsløst småvilt eller se actionfilm (er det RART det er krig i verden?). Kvinner vil enten prostituere seg, strikke hodeplagg eller se romantiske komedier. Som en selvsagt notis opplyser jeg kort:

For å lage tidenes actionfilm er jeg nødt til å være en smule mannssjåvinistisk, det ber jeg om forståelse for. Til alle kvinner: For å lage tidenes actionfilm er jeg nødt til å være en smule mannssjåvinistisk. Punktum.

Ja, og for å lage tidenes actionfilm – og med det mener jeg den desidert mest actionfylte – trenger jeg gode skuespillere. “Gode skuespillere” favner ikke den gruppen i faget som mestrer skuespillerkunsten i størst grad (innlevelse, mimikk, tonefall), men den gruppen med åpenbart overskudd av kroppsbeherskelse. Høy smerteterskel er et krav, for stuntdoubles skal vi ikke ha noe av. I dette henseende vil undertegnede – mens han kommer i vei for å besvangre et titalls kvinner på ren slump - utrope de kårede med en dyp mannsrøst som ljomer ufortrødent gjennom daler, søkk og fullsatte bordeller:

Sylvester Stallone! Jet Li! Mickey Rourke! Arnold Schwarzenegger! Jason Statham! Alle mine duer, kom til far.

Morgan Harris (Sylvester Stallone): Har nettopp sonet en 23 år lang dom ved Texas State Pennetiary etter å ha innrømmet drapet på femten mexicanere og to kattunger. Hans politiske ståsted er at Midtøsten er for langt øst til å være i midten av noe som helst og ved en anledning i barndommen hælsparket han sin egen far til døde. Morgan Harris er overbevist om at verden er et gjennomgående fordervet sted. Han bedriver tiden med å male enkle landskapsportrett og nedrige gjengivelser av Leonardo da Vincis “Mona Lisa”.

Sang Boi-Fat (Jet Li): En mann av få ord. Sang Boi-Fat er strengt disiplinert og lærte seg kampsport gjennom gamle Bruce Lee-klassikere. Som slumbarn trålet han Shanghais gater, men ble etterhvert gitt husly av et gammelt ektepar som trengte en ekstra hånd i hjemmet. Ved å måtte yte dem begge seksuelle tjenester over flere år har det bygget seg opp et ugjennomtrengelig mørke rundt hans sjel, og i en alder av 22 rømmer han Kina til fordel for Italia.

Billy Johnson (Mickey Rourke): Redneck-bøffelrytter fra dypeste Arizona. Billy eier en illegal bar hvor han serverer utvannet sprit og svart kaffe. Det at han eksisterer er i seg selv et bevis på “Guds skjenkebevilgning” og Billy Johnsons livsfilosofi lyder “alt er tilgitt så lenge Gud er involvert”. Og det er han alltid. Billy Johnson følger WWE med argusøyne og drømmer om å skalle ned The Rock.

Esteban Loyelo (Arnold Schwarzenegger): Eks-militær, oppført som “desertør”. Var offiser i den venezuelanske hær på tidlig totusentall, men ble bannlyst fra landet i mistanke om attentatforsøk på sittende diktator Hugo Chavez. Er europeisk av opprinnelse, men ble skylt opp på søramerikansk jord som treåring. I en hemmeligstemplet black-ops billettmerket Kina ryktes det at Esteban knakk nakken på fire vakter – simultant. Esteban Loyelo bor for tiden i Italia under dekknavnet Casanova Bocelli, hvor han jobber i en pittoresk taverne og steker pizza med tynn bunn.

Francois La Motte (Jason Statham): Utsendt fra fransk etterretningstjeneste for å infiltrere den sicilianske mafia. Partneren hans har viklet seg inn i trøbbel under et bestillingsoppdrag som gikk ut på å måle korrupsjonsnivået ved øyas politistyrker. Francois setter pris på klassisk musikk og økologisk mat, men var undergrunnsmester i kickboxing som ung. Han har het, lidenskapelig sex med den vakre kona si Marielle fire dager i uken, men før ekteskapet var han flørtepus og sjekkemester fra mandag til mandag. På en god dag fikk han gjerne tre jenter til å nå klimaks – synkront.

Nå som rollebesetningene er unnagjort, er det på tide med et plot. Pitchen er som følger: En gruppe ferierende menn snubler borti hver sin kilo kokain og oppdager litt for litt at Vatikanstaten i alle år har vært et av verdens ledende narkokarteller med Paven som narkobaron.

Og dett var dett! Jeg satser på at hele verdens mannlige befolkning finner fram urgløden i seg ved slutten av året. Så kan kvinnene kjøre bil på kjøkkenet, strikke skjerf til Hugh Grant, plukke blomster i skogen – hva nå enn som får all den tiden deres til å gå.

Spøk til side, man kan trygt si at jeg gleder meg littegranne til The Expendables. Som sikkert er hakket mindre flås enn min oppdiktede versjon. Men bare hakket.