SKRÅBLIKK

Jess, da var det på tide med en litteraturnyterblogg igjen, dertilhørende en kopp med rødvin (ja, kopp!), litt lavmælt nynning a la Erlend Øye, samt nattens mulm og mørke duvende tungt utenfor vinduet lik en dyster væske…

(hæhæ, det virket ikke pretensiøst overhodet! Nå hater jeg meg selv.)

 Det er lenge siden en bok har gjort såpass stort inntrykk på meg. Forrige var vel Kollektivt selvmord av den finske ringreven Paasilinna, og før der igjen Deathly Hallows av den godeste J.K. Rowling. Siste bok i Harry Potter-serien, altså. På ett år står jeg kun igjen med tre bøker å erindre, av om lag 20, hvilket vil bety at 80 % av det jeg leser går i glemmeboken så fort permen er lukket. Jeg er tydeligvis en kresen leser og hadde jeg vært forlegger ville litteraturlandskapet vært særdeles steppeaktig og goldt. Boken jeg har valgt å skrive om i denne omgang ble utlest for nøyaktig 10 minutter siden, og står dermed friskt i minnet. På én enkelt natt trålet jeg meg gjennom historien om Toku Watanabe – det er sjelden jeg lar meg rive med såpass av et stykke innbundet fortellerglede. Jeg har så inderlig lyst til å diskutere bokens skjønnhet med noen akkurat nå, men uheldigvis er det ingen i min omgangskrets som leser noe annet enn fantasy. La meg derfor forklare hvorfor jeg er så begeistret for Norwegian Wood (SPOILER-ALERT etter neste avsnitt):

Den eneste boken jeg tidligere hadde lest av Haruki Murakami var Trekkoppfuglen. Selv om jeg på ingen måte satt med store følelser under gjennomlesningen av sistnevnte, kom jeg likevel igjennom de drøyt 500 sidene. Den er både god og ikke god. ”God ”i den forstand at herr Murakami beskriver menneskers sinnstilstand på så visuelt og forståelig vis at man ikke kan unngå å la seg fascinere. ”Ikke god” i den forstand at følelser noen ganger beskrives så svulstig og høystemt at jeg nærmest blir kvalm der jeg sitter. I tillegg er dette en forfatter som tydeligvis er fryktelig seriøs i alt han skriver, og for en fyr som meg kan det fort bli slitsomt. Hovedproblemet i Trekkoppfuglen er likevel den snikende følelsen av at forfatteren ikke har den fjerneste anelse om hvor historien kommer til å slutte. Ikke bare er den mangslungen og kryptisk, den er blottet for det normale lesere vil omtale som en spenningskurve. Jeg er selv ingen litteraturviter eller ekspert på området fortellerteknikk, så det er godt mulig det ligger immatrikulert noen solide fortellergrep og litt historiedriv likevel. JEG opplevde i hvert fall Trekkoppfuglen som en halvveis inn rotete bok som på toppen av det hele munnet ut i en totalt åpen slutt uten å svare på noen av spørsmålene som enhver leser vil stille seg. Det virker som om herr Murakami har skrevet hele greia uten noen særlig baktanke og i løpet av de siste sidene velger å klappe sammen sakene fortest mulig for å rekke et tog eller en kaffetrakter på randen av utbrudd. Jeg leste faktisk et intervju hvor han selv innrømmet at arbeidsmetoden hans er en såkalt ”stream of consciousness” og at han aldri skriver outlines eller detaljerte handlingsplaner før bøker blir påbegynt.

Høres ut som min arbeidsmetode det der, bortsett fra at denne karen faktisk lykkes med det han gjør.

Det skal som sagt litt til før jeg sitter hypnotisert i en stol eller sofa, kun for å lese en historie som aldri har skjedd. Jeg er en falmet bokorm som stort sett leser for lesningens skyld og uten problem kan legge fra meg en forfatters slit og strev med lite annet enn et løfte om å beære det en plass i bokhylla. Norwegian Wood av Haruki Murakami handler om studentlivet på slutten av sekstitallet i Tokyo, og jeg lar meg trollbinde fullstendig. Den skildrer et studentliv overraskende likt det vi ser i dag, og jeg tror boken hadde gjort enda større inntrykk på meg om jeg var student selv. Joda, mye av boken utspiller seg på min aldersbreddegrad, men den essensielle faktoren er universitetet, det altomslyngende jaget etter å finne ut hvem man er her i verden, et liv mellom forelesninger og bokpermer, den plutselige ensomheten, livets trivialitet.  Jeg vekslet mellom tungsindighet og optimisme for fremtiden når jeg leste om Torus opplevelser med venner, edel kjærlighet, spontan kjærlighet, selvet, one night stands og depresjon. Han er visstnok en snurrig kar ifølge baksiden av bokens omslag, men jeg synes han virker rimelig normal. Dette er han følgelig ikke sen med å påpeke selv. Han har riktignok ingen stor vennekrets, er ikke et gruppedyr og mangler øvrige besteborgerlige tendenser, men som et menneske takler han de fleste situasjoner som enhver tulling ville gjort. Toru er en sympatisk fyr uten noen spesielle talenter eller ambisjoner her i verden og er sikkert lett å identifisere seg med for mange. Det er derimot ikke hovedpersonen selv som er mest spennende i Norwegian Wood, han tjener omtrent samme rolle som Gordon Freeman fra Half Life: Den lavmælte, konstant lyttende karen som lar historiens egentlige figurer skinne igjennom.

Og de egentlige figurene, ja de var selvsagt hele motivasjonen min for å fullføre dette mesterverket. Den sentrale pådriveren er uten tvil venninnen til Toru, den klinisk deprimerte Naoko (barndomstraumene alene kan ikke ha stått for all jævelskapen). Naoko og Toru har vært venner siden ungdomsskolen, sammen med Kizaku (mulig jeg skriver dette feil). Kikazu, Naoko og Toru var med andre ord et uatskillelig trekløver som holdt sammen i tykt og tynt. Hovedproblemet er likevel nettopp dette: Kizaku og Naoko har vært venner enda lengre enn som så – helt fra barnsben av – men ender opp med å bli kjærester. Ekte, ubetinget kjærlighet, skal det vise seg. Kizaku begår selvmord i slutten av tiendeklasse uten noen som helst indisier på misnøye med livet og vi beveger oss elegant videre til studenttilværelsen. Jeg skal ikke fortelle noe mer om selve handlingen, men det sier seg selv at Naoko blir relativt skadeskutt. Hun og Toru studerer begge i Tokyo og de møtes hver søndag for å spasere uten mål og mening. Dette spesielle forholdet er særs interessant, selv om det tilsynelatende står på stedet hvil. Naoko har dypere problemer enn først antatt og ender opp på en alternativ institusjon kalt ”Ami-tunet”. Hun blir vekselvis lett til sinns og dypt deprimert, hører stemmer i hodet og har aldri klart å bli våt verken før eller etter tjueårsdagen sin, da Toru tok jomfrudommen hennes.

På Ami-tunet blir hun kjent med Reiko, en trettiåtte år gammel gitar – og pianolærerinne som også bærer på et og annet problem. Det involverer et liv hengitt til pianospilling, løfter om en fremtid i grandiose konserthaller og en plutselig dysfunksjonell ringefinger. Midt oppi ruinene av et liv som aldri ble noe av blir hun i tillegg forført av en manipulerende pianoelev som enkelt sagt kjærtegner og fingrer den voksne damen til en hittil uopplevd grad av tilfredsstillelse. Reiko, som er gift med den perfekte ektemann og har barn med nevnte, faller dermed tilbake i et nytt depressivt søkk, og tar avgjørelsen om å skille seg. De har nettopp etablert seg på nytt sted, men allerede nå vil hun vekk derfra. Hun har plaget sin mann lenge nok. Etter dette får leseren kun lære om at hun har tilbrakt syv år på Ami-tunet.

Mens Naoko befinner seg på Ami-tunet sliter Toru med savn og dyptstikkende følelser. Han liker seg slettes ikke på universitet, som han synes er fullt av falske folk og mennesker som virker altfor lykkelige. Etter hvert blir han derimot kjent med Nagasawa og får seg en sårt tiltrengt venn i et ellers så pregløst elevlandskap. Nagasawa er en like spennende fyr som alle de andre synes nå jeg, med sin gjennomførte særhet og ugjennomtrengelige selvtillit. Han er til tross for sine høyst alternative sider en overveldende karismatisk fyr, og er kjent blant elevmassen som en kvinneerobrer av veldige proporsjoner. I en alder av 20 skal han visstnok ha nedlagt rundt 100 damer, men det viser seg fort at det snarere er rundt 70. Denne fyren studerer diplomati ved universitetet i Tokyo og er lynende intelligent. Nagasawa mener at livet er et spill; alt han gjør, gjør han for å sette seg selv på prøvelse. Han er en streber, påstår han, og består alt av opptakstester og eksamener med strålende glans. Karakterkortet hans er en eng av roser og så videre. Nagasawa slår seg aldri til ro med det han har oppnådd. Når han kommer inn på det mest prestisjefylte instituttet for diplomatisk ledelse, setter han i gang med å lære seg spansk. Han kan ettersigelig en del fremmedspråk fra før av, men er stadig på hugget. Når Toru får vite at han satser så høyt på karrierestigen uten egentlig å ha noen kjærlighet for det han gjør, stiller han selvfølgelig spørsmålet ”Hvorfor tar du deg da alt bryet?”.

Nagasawa svarer. Livet er et spill og han vil se hvor langt opp i systemet han kan klatre. Livsfilosofien hans baserer seg i bunn og grunn på egosentrisitet og en overbevisning om at det er en svakhet å slå seg til ro med det man har. Han får med Toru på en rekke one night stands i såkalte kjærlighetshoteller, som tydeligvis er en japansk greie, og er en effektiv kontrast til den langt mer nøkterne personligheten til Toru.

For ikke å ta helt av med forklaringen min her, skal jeg prøve å avslutte kort. For selv om jeg personlig synes alle figurene i Norwegian Wood er like spennende, så er kjernen av historien de to vidt forskjellige jentene som Toru vil vise seg å innlede kjærlighetsforhold med. Jeg har fortalt om den skjøre, klinisk deprimerte Naoko som mister uskylden i en alder av 20, men ikke om den løsslupne studievenninna som faller for Torus særegenheter midt oppi det hele. Navnet hennes er Midori og hun har også opplevd sin porsjon elendighet, om ikke på langt nær så mye som Naoko. Det hovedsakelige ankepunktet hos Midori er hvordan ingen i familien hennes noen gang viste henne tilstrekkelig med omsorg eller kjærlighet og fikk henne til å gå på prestisjerike pikeskoler der hun konstant ble satt på prøve blant andre rikmannsdøtre. Dette har slått tvert om og formet henne til å bli en grovmunnet, slibrig og seksuelt frigjort person i sine påbegynte universitetsår. Midori er i startfasen sterkt manipulerende overfor Toru, men det utvikler seg for hennes del til underkastelse og kjærlighetserklæring. Lysforskjellen mellom den brautende, sexfikserte Midori og den deprimerte, uskyldsrene Naoko blir dermed veldig tydelig.

Vel, nå har jeg fått nok utløp for begeistringen min for en tid fremover, dette ble litt av en pastisj. Jeg anbefaler Norwegian Wood av Haruki Murakami til alle som enhver – spesielt folk i sin studerende periode av livet – og vil veldig gjerne forkynne at dens kvaliteter slett ikke behøver å avhenge av Murakamis tidligere eller nyere verker. Jeg likte som sagt ikke Trekkoppfuglen noe særlig, men Norwegian Wood har jommen besteget tronen som en av mine favorittbøker gjennom tidende.

”Livet og døden er ikke to forskjellige ting. Livet vil vise at det å se kategorisk på livet og døden kun avslører at døden er en del av livet, og at de derfor ikke er motsetninger.” Noe sånt. Fine ting, Murakami, fine ting!